Plagiat-anklagene mot Sandra Borch og Ingvild Kjerkol er symptomatiske for en større tillitskrise, som gjelder både universitetssektoren og i politikken.
Mange opplever akademikere og politikere som fjerne og frakoblet det virkelige livet, det ekte og autentiske. Det er tilsynelatende en voksende følelse hos flere at verken forskere eller politikere representerer deres interesser eller arbeider for det felles beste. Alternative medier samler frustrerte fellesskap, og sosiale medier blir som forsterker.
Er det mulig å gjenvinne tilliten?
Norge har lenge vært et av de landene i verden med høyest tillit både mellom fremmede, og mellom folk og myndigheter. Universitets- og høyskolesektoren har vært vesentlig for å ivareta og forsterke viktige aspekter av denne tilliten. Yngre studenter har fått gratis utdanning, og sektoren har også bidratt til at alle med interesse og evner har kunnet investere i egenutvikling og videreutdanning, uavhengig av de strukturene som man ellers er bundet av. Universitetene har bidratt til å utvikle teknologi som har muliggjort at Norge har blitt verdensledende innen offshoreindustrien, for å nevne noe.
Sløv statsråd sklir på hålka. Hvem har skylda?
– Etter å ha lest hele oppgaven, forandret jeg helt mening
Kjerkols forklaring holder ikke
Den norske universitets- og høgskolesektoren står nå overfor en utfordrende tid med lavere bevilgninger, og mangel på politisk engasjement både for å bevare fagenes egenart og sikre nødvendige ressurser for tverrfaglig utvikling i profesjonsutdanningene. Her er det overraskende små forskjeller på partiene fra høyre til venstre.
Samtidig som flere utdanninger blir underlagt krav til master, kobles finansieringen til gjennomstrømmingen av kandidater. Produksjonen av uteksaminerte studenter blir dermed viktigere enn selve innholdet og kvaliteten på utdannelsen, mens det politiske mantraet veksler mellom «bærekraft» og «arbeidslivsrelevans».
Henger dette sammen? Vitenskap og politikk blandes ofte, men er i sin essens forskjellige.
Vitenskap handler til syvende og sist om måter vi kan forstå og vite. Vitenskapen representerer på sitt beste noe vi alle kan ha tillit til, og hvor teoriene og metodene så langt det lar seg gjøre er logiske eller transparente. Dersom vi ikke kan stole 100 prosent på svaret, kan vi i det minste stole på framgangsmåten. Tillitsgrunnlaget bygger på noe felles, som rommer både tvil og tro. Men det endelige ansvaret for å ivareta denne tilliten er gitt hver enkelt forsker og er knyttet til hvert enkelt forskningsbidrag. Hvis bidragene ikke relaterer seg helheten, får vi en fragmentert vitenskap som ikke inngir bred tillit.
Det politiske systemet er også avhengig av tillit, men på en annen måte. I politikk er det anerkjent at det finnes mange ulike interesser, og utfordringen ligger i å finne gode løsninger til tross for manglende tillit til hverandres motiver eller endelige mål. Politikere er følgelig ikke opptatt av metoder og transparens, men de er opptatt av legitimering og resultater. Troverdighet oppnås når politikerne klarer å holde det de lover og å håndtere kriser som angår det som betyr noe for folk flest. Tilliten blir til syvende og sist ivaretatt gjennom systemet som lar velgerne velge nye politikere. Men systemet bryter sammen når det ikke lenger er forskjell politikerne.
Vi har sett mange eksempler på tillitsbrudd i skjæringspunktet mellom politikk og vitenskap, det siste når rektor Anne Borg måtte gå av som rektor for NTNU like før jul.
Et steg for å gjenopprette tilliten, er kanskje å skille tydeligere mellom det som er vitenskap og det som er politikk?
Hun skulle rydde opp. Så ble hun selv tatt for juks
Jusprofessor om Kjerkols masteroppgave: – Alt tyder på at det ikke bare er plagiering, men forskningsjuks
Effektivitet er selvsagt viktig i student-gjennomstrømmingen, men ikke på bekostning av kvalitet og integritet. Universiteter og høyskoler må gjenoppdage sin kjerneoppgave – å fremme kunnskap basert på grundighet og originalitet. Forskning og undervisning må igjen bli bærebjelkene som understøtter hele systemet, ikke hastverksarbeid og overfladisk læring. Ikke mantraene.
Når det gjelder plagieringen, er det på tide å stille spørsmålet: Er det egentlig akseptabelt å «bare plagiere litt»? Hva er i så fall grensen? Ett avsnitt? Tre avsnitt? Fem? Å sette en standard her er avgjørende. Det sender et budskap om hva som er akseptabelt, også for mine studenter. Jeg ønsker å kunne ha nulltoleranse for plagiering av andres verk.
Masteroppgaver skal være produkter av dedikasjon og hardt arbeid. Det tar tid å utvikle originale ideer og å formulere dem klart. Denne tiden, denne prosessen, kan ikke og skal ikke effektiviseres bort.
Når politikere møter seg selv i døra, bør de huske at kvalitet tar tid, og integritet er ikke noe man kan kompromisse med.
Universitet Nord har nå en sjanse til å tegne opp en norsk standard for plagiering. Det de kommer fram til, vil påvirke tilliten til både universitetene og politikerne. Avgjørelsen bør være gjennomtenkt og godt begrunnet.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!