Nasjonaldagen er først og fremst en festdag, men det er krig i Europa. Derfor blir dagen også i år preget av et større alvor enn vanlig.
Da vi feiret 17. mai for et år siden, var det knapt tre måneder siden Russland invaderte Ukraina. Når vi feirer nasjonaldagen onsdag, ser vi fortsatt ingen utsikter til en snarlig fred. Anslagene sier at flere hundre tusen har dødd etter at Russland startet sin ulovlige og invasjon i nabolandet. Tapene er enorme på begge sider.
Krigen vil prege 17. mai på flere måter. Titusenvis av ukrainere har flyktet til Norge, og flere kommer hver eneste dag. Mange av dem vil delta i feiringen, og det er naturlig om de blir behandlet som hedersgjester.
Krigen vil også føre til at vi blir mer oppmerksomme på innholdet i feiringen. Vi har i alle år feiret at Norge er et fritt og selvstendig demokrati og at vi i 1814 fikk en grunnlov som omtrent alle nordmenn slutter opp om. Krigen i Ukraina og situasjonen i flere land minner oss samtidig om at frihet, fred, selvstendighet og demokrati er verdier vi ikke kan ta for gitt.
17. mai bør minne oss om hva disse verdiene betyr. Dagen kan også få oss til å tenke gjennom hva vi er villige til å gjøre for å ta vare på dem. Når det er krig i Europa, kan vi i tillegg gjøre nasjonaldagen til en dag der vi også viser internasjonal solidaritet.
Når uskyldige mennesker i et land på samme kontinent blir drept på grunn av Vladimir Putins stormaktsambisjoner, bør tankene våre strekke seg langt utenfor våre egne grenser.
Vi kan tenke på dem som bor i totalitære stater eller i land der demokratiet er truet. Vi kan tenke på Taliban-styret i Afghanistan, som nekter jenter å gå på skole. Vi kan tenke på Sudan, der mange hundre er drept i kamphandlinger mellom militsgrupper de siste ukene.
Vi har all mulig grunn til å feire at vi bor i et fritt, fredelig og demokratisk land. Samtidig kan feiringen bli en påminnelse om at i mange stater er slik verdier truet.