Trondheim trenger et nytt, visjonært og tilstedeværende kultur- og konserthus hus for 2050.
Olavshallens ungdomstid er over, men et slikt anlegg burde ha innebygde funksjonelle og arkitektoniske kvaliteter slik at det kan stå i 50 år til uten store merinvesteringer. Nå sier husets egne brukere at det ikke holder mål og at «giftermålet mellom kulturhus og kremmerhus» ikke har gitt de forventede miljømessige og økonomiske gevinstene. Selv sambruksmodellen på musikksiden knaker i sammenføyningene når Konservatoriet nå ønsker seg ut, kanskje som en del av et nytt senter for estetiske fag, integrert i byen.
Olavshallen ble et kjøpesenter fremfor et samværskulturelt flerbrukshus. Vi fikk aldri uterom for gatefest, plass for gjøglere, gatedansere, bytalere og demonstrasjoner. Nå trekkes også Olavshallens mest vellykkede del i tvil, hovedsalen med OK akustikk og publikumsarrangement. Alt dette berettiger en revurdering og ny målsetting. Oppgradering er vel og bra, men hvordan og hvor omfattende? Hva får vi for pengene i et nært og fjernt perspektiv?
Flere forslag er kommet, fra kjøkkenbordskisser til datategninger som viser hvor stygt det kan bli. Her mangler det et skille mellom bærekraftige ideer og rene påfunn. Programarbeidet er nærmest fraværende og kostnadsantakelsene arter seg som et frislipp av ballonger. Og de sprekker! Sannsynligheten for tilfeldighetenes spill og kunnskapsløse, politiske beslutningsprosesser bekymrer. Er Trondheim i ferd med å dekke over en kulturhus-tabbe med en mye større?
Ifølge Adresseavisen koster de foreslåtte oppgraderingsalternativene fra 0 til 600 millioner. Fagfolk med litt kunnskap og erfaring fra programmering, planlegging og bygging av kulturhus ser lett at Olavshallens eget B4-alternativ vil koste 1,2 – 1,4 milliarder pluss kjøp av hotell og leie av erstatningslokaler i to til tre år.
Problematisk blir det også når alternativene ikke tydeliggjør om vi får forbedringer, eksempelvis snåle forslag om en såkalt «akustisk sal» plassert langt oppe, hengende utover Kjøpmannsgaten og de stakkarslige gamle trehusene som ribbes for bygningsantikvariske kvaliteter, alternativ i nåværende scenetårn! Artig det, særlig for dem som i 25 år har slitt med trange trapper og kronglete adkomster til nåværende storsal.
Hele oppgraderingsprosessen for Olavshallen preges av ubegrunnet hastverk. Kanskje panikk fordi det skjer mye i andre norske byer. Konkurrentene er alt fra Oslo-operaen til Kimen som snart skal ha åpningsfest i Stjørdal.
I skissene og saksfremlegget har en glemt det viktigste: Er og kan Olavshallen bli et egnet lokomotiv for en god, langsiktig byutvikling?
Hvorfor kaste rundt på Olavshallen? Riktignok er den innebygde tilpasningsdyktighet liten og kvartalets rammebetingelser et problem. Men mye kan gjøres organisatorisk. Bruk gjerne 200 millioner i en tiårsperiode for å optimalisere nåværende rom-modell, og ta utgifter til sceneteknisk og akustisk fornyelse, bygningstekniske vedlikehold, forbedret driftsteknologi og energiøkonomisering. Grunnmodellen; «næring og kultur» må aksepteres som et varig arvegods. Men her kan ledelsen bli flinkere til å tilpasse seg markeds- og behovsendringer. Slipp ungdommen til og få mer «Fretex og brukte musikkinstrumenter fremfor kjolebutikker og gourmetrestauranter». Olavshallen kan enkelt bedres som undervisningsbygg, utstillingsarealer for billedkunst/fotografi og møtelokaler for de mer uorganiserte.
Olavshallen betyr rammebetingelser fra 1980-tallet. Vi trenger et nytt, visjonært og tilstedeværende hus for 2050. Trondheim kommune må snarest starte programmering, planlegging og prosjektering av byens nye kultur- og konserthus med sikte på realisering på Nyhavna innen ti år. Trønderhovedstaden fortjener et vakkert og arkitektonisk særegent anlegg basert på sceneteknisk modul-produksjon og kommunikasjonsteknologi. På NTNUs Fakultet for arkitektur og billedkunst er det de siste 20 årene laget over 150 interessante prosjektforslag for Nyhavna, hvorav 50 kan karakteriseres som nærmest geniale. Nyhavna er nå på agendaen, og tiden er moden for intelligente byform-modeller og visjonær arkitektur.
I Olavshallen finner vi en ganske grei pakke med aktivitetstilbud, et slags sosialdemokratisk flerfunksjonsanlegg med noen fornuftige rom for musikk og ulike sceniske forestillinger, et typisk innehus med sammensatte vrimlearealer og et godt potensial for møter mellom forskjellige brukere. Men Olavshallen har aldri vært inviterende. Den er nærmest usynlig når du skal guide en turist, nærmest fasadeløst, bortsett fra en ful og rotete østfasade. Bygningsmassen har ingen tilhørighet til det nære bymiljøet og den kjemper en evig kamp mot bygningsantikvariske verdier. Kvartalet mangler forplasser og byentreer. Olavshallen ville aldri hatt en sjanse i en internasjonal arkitektkonkurranse.
Gå i gang på Nyhavna, i mellomtiden kan vi børste støvet av Olavshallen!