De misfornøydes forening rører på seg igjen. Nå vil de ta over Norges Olympiske Komite. Godt å høre at det er liv i idrettens gjøkerede.
SFF (Særforbundenes Fellesorganisasjon) har etter hvert utviklet en tradisjon for å slåss slag de er dømt til å tape. Hver gang de blir slått ned i ringen, spretter de opp igjen like optimistiske.
Jeg sliter med å ta denne foreningen på alvor, mest fordi de står for er ekstremisme som truer med å bryte ned den gode grunnmuren i idretten som andre nasjoner misunner oss. Fra andre samfunnsområder har jeg lært at man gjør klokt i å ta ekstremisme ta på alvor.
Det er viktig å vite hvem som heller bensin på bålet i SFF. Ideologene bak rapportene er Grete Johansen, hun som satte norgesrekord i budsjettunderskudd og sørget for at basketforbundet måtte settes under administrasjon, Karl-Arne Johannessen, idrettspresidenten som måtte gå av etter anklager om dokumentfalsk, samt Rolf Thorsen og Christian Anker Rasch, avgåtte presidenter i særforbundene for roing og golf. Tør vi legge idrettens fremtid i hendene på denne gjengen?
Som spydspiss for organisasjonen dukket fotballpresident Yngve Hallén opp. Som om ikke han har nok å stri med i egne rekker? Med den nye ydmykheten som preger NFF, kan vi håpe at Hallén velger å søke forsoning og samarbeid fremfor konflikt, slik hans forgjenger Sverre Seeberg gjorde. Hallén fortjener en fair sjanse til å vis hva han vil med dette vervet. Han har vokst noen alen som leder etter at han snublet gjennom sin første periode i NFF.
SFF spiller på den mislykkede medaljefangsten i London-OL. De fremstiller problemet som at særidrettene ikke har nok styring over pengebruken, de anklager NIF for å skaffe for lite inntekter fra Staten og angriper samme organisasjon for voksende byråkrati.
Norsk toppidrett er nede i en bølgedal, det kan vi være enige om. Undertegnede spådde OL-nedturen på forhånd. Men den kuren SFF foreskriver er stikk motsatt av den som en gang ga oss et kjempeløft. SFF vil ha mer styring på ressursene sine. Sannheten er vel snarere at særforbundene får bruke pengene for fritt. Den tiden det gikk bra, var OLT (Olympiatoppen) på dem som kleggen og blandet seg bort i styringen.
I denne sammenhengen er det viktig å vite at særforbundene sitter på den største pengesekken. OLT rår over ca. 130 millioner kroner. Særforbundene har fem ganger så mye penger. Når de kritiserer OLTs utilstrekkelighet, så slår det kraftig tilbake på dem selv.
I sitt manifest vil SFF tilbake til den gamle organiseringen. Det var den tiden Norge ble styrt av et pampevelde og bare vant en medalje i ny og ne. Etter samlingen av norsk idrett og opprettelsen av OLT på 90-tallet, eksploderte medaljefangsten.
SFF kritiserer NIFs byråkrati. Hallo! Ser vi oss tilbake så husket vi at alle hadde plass i Idrettens hus i Bærum. Men de eset ut av det huset og måtte flytte til Ullevaal stadion. Nå har særforbundene lagt på seg så mye byråkratisk magefett at det enorme Ullevaal også er i ferd med å bli for lite. SFF-medlemmene bør kanskje se seg selv i speilet?
For lite penger til toppidretten? Jo da, idrettslederne får aldri penger til å få gjort alt de ønsker. Men faktum er at bevilgningene til OLT har fulgt indeksen og vel så det siden kjempeløftet foran Lillehammer-OL. Det er neppe pengene det står på, men heller prioriteringene. Ikke minst særforbundenes egne prioriteringer.
Det er en hårreisende urettferdighet å anklage dagens lederskap for ikke å skaffe nok penger, og ikke vise interesse for toppidretten. Etter OL-fadesen ble det satt i gang prosesser som trolig vil munne ut i strukturelle endringer i OLT. Jeg føler en trygghet ved at den prosessen kjøres i NIF-regi. Når det gjelder å skaffe midler til idretten, har vel ingen lyktes bedre enn det forrige idrettsstyret. Prosessene som vil munne ut i endring av tippenøkkelen, momskompensasjonen og andre tiltak, gir hele norsk idrett et løft.
I Norge har man et usedvanlig godt klima mellom politikere og idretten, stikk i strid med naboland som er organisert etter modellen SFF ønsker seg. IOC-president Jaques Rogge bruker enhver anledning til å trekke frem den norske idrettsmodellen som forbilde. Den kan da ikke være så hakkende gal, måten vi gjør det på?
Likevel vil SFF gå til krig for å ta kontrollen over Norges Olympiske Komite. Ikke bare erklærer de krig mot NIF, men de risikerer også å bite hånden som mater dem (Staten) – og å møte en kald skulder i IOC. Gerhard Heiberg sa tydelig fra at SFFs Nye Olympiske Komité ikke blir godkjent.
Man skal aldri slutte å forundres over ideologien i gjøkeredet.