Om lykke ikke kan kjøpes for penger så kan den kanskje læres? Lykkejakt er blitt den nye folkesporten.
Underlig nok. Ikke bare er vi verdens rikeste, vi er også verdens lykkeligste land, skal vi tro FNs offisielle lykkebarometer. Kun slått av danskene, og det skulle bare mangle så trivelig som det er der. Likevel er vi på evig søken. I bøker, på nettet og på kurs. Hvordan kan vi få et lykkelig liv fritt for bekymringer og sorger?
Det mangler verken på gode råd eller læremestre der ute. Man kan man knapt skru på tv-en eller lese et ukeblad uten å utsettes for litt lykkepushing. Og vi lar oss gladelig pushe. Selvhjelpsbøker topper bestselgerlistene og NRK gir oss lykkejegere valuta for lisenspengene. I likhet med hundre tusen andre har jeg tatt NRKs lykketest, fått lykkenivået mitt definert og blitt henvist videre til NRKs egen lykkeguide. Uten at det frister så mye å bli lykkelig med NRK av den grunn. Det får holde å skrive om det i en avis.
Med en viss fascinasjon har jeg sett programserien «Oppdrag Lykke», der fire helt vanlige mennesker skal lære å bli lykkeligere. «Jeg følte tomhet i hverdagen. Hva driver jeg med? Hva vil jeg egentlig?» var blant spørsmålene deltakerne stilte seg. Svaret var, som det ofte er i vårt overflodssamfunn: Vi har alt vi trenger, men er likevel ulykkelige.
Det er lett å kjenne seg igjen i dette iblant. Det finnes grå hverdager. Meningen med livet er ikke alltid like enkel å få øye på. Da er det lettere med lykken. Oppskriften er sånn noenlunde den samme, enten du tyr til selvhjelpsbøker, ukeblader eller rikskringkastingen. Selv har jeg slukt det meste som har kommet min vei. Side opp og side ned med snarveier til lykke, slik blir du lykkeligere, sju veier til lykkelig liv eller om det ikke skulle være nok, 15 veier som leder til lykke. Og det stopper ikke der. På mitt lokale treningssenter kan jeg nå erstatte trening av kroppen med trening av sjela. Med mindfullness har vi fått et tilbud som «reduserer depresjon og forbedrer din mentale styrke» uten så mye som en svettedråpe.
Positiv psykologi og alt som hører med har helt sikkert noe for seg. Jeg klarer bare ikke å befri meg fra at enda mer selvsentrering umulig kan være så sunt for folkesjela. Kanskje blir vi ulykkelige rett og slett fordi vi tenker for mye på oss selv og hvordan vi skal få et perfekt liv?
Jeg har vel alltid tilhørt den kategorien som synes at verden kan være et vondt og vanskelig sted, noe jeg med jevne mellomrom får bekreftet. Hvor pompøst det enn kan høres i våre postmoderne ironisk distanserende ører; jeg har ofte lurt på hvordan jeg kan glede meg når mennesker kjemper om livet i Filippinene, barn sulter i Afrika eller ville dyr settes i bur for å bli pelskåpe. Jeg har alltid fått høre at jeg tenker for mye på triste ting og det er sikkert sant. Men er ikke det motsatte også et problem? En gang hadde det kanskje en status å være tanketung og melankolsk. Våre fremste filosofer, kunstnere og forfattere har i liten grad framstått som spesielt lykkelige mennesker. I dag er melankoli et sykdomstegn vi kurerer med lykkeråd og selvhjelpsbøker, mindfullness og coaching.
Jeg tenker at vi i vår streben etter lykke kan komme til å forveksle lykke med mening. Et meningsfylt liv handler om å gjøre en forskjell for noen eller noe. Om engasjement ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, så gir det livet mening. Og er det ikke til syvende og sist mening vi søker? Kanskje ville en bedre lykkeresept være frivillighet framfor selvhjelpskurs, engasjement heller enn mindfullness.
Vi blir kanskje lykkeligere av å tenke enda litt mer på egen lykke. Men spesielt mye bedre mennesker blir vi neppe.