Når vi ser VM i bakspeilet så synes Marit Bjørgen best i all sin medaljeglans. Bedre forbilde vil man lete forgjeves etter.
Ikke bare ble hun VM-dronningen, nå fremstår Marit Bjørgen som tidenes største kvinnelige skiløper.
30 km er Theres Johaugs distanse og hun hadde sjansen til å bli VMs mestvinnende, men Bjørgen mobiliserte. Hun svarte med en taktisk og teknisk nytelse over 3 mil. Bjørgen gikk så avslappet som vi knapt har sett før og da konkurrentene skulle avgjøre i den siste bakken, ble de avkledd inn til skinnet. Mens Johaug og Kowalczyk løp på skiene, spaserte Bjørgen forbi i perfekt balanse og med godt trykk mot underlaget. Majestetisk!
Jeg tror det var Marit Bjørgens vakreste skirenn noensinne. Til og med utholdenhetsidrett blir en estetisk nytelse, når det utøves så nær perfeksjon. I tillegg til å toppe de fleste medaljestatistikker er Marit Bjørgen den som har mest omtanke for folk rundt seg. Hun er som en mor for laget. Bedre forbilde finner man ikke.
? medaljer, ? gull. Norge viste verden vinterveien enda en gang. Ski-VM 2013 gikk bedre enn man kunne håpe, men akkurat så godt som det var lov å drømme om – unntatt for kombinertløperne.
Når idolene Bjørgen og Northug er grundig hyllet i alle tenkelige kanaler, så kan vi med fordel stoppe opp et øyeblikk og spørre hvorfor de vinner. Personfokuset kan overskygge det viktigste.
Fremfor alt er triumfene i ski-VM er seier for den norske idrettsmodellen. Det er en seier for alle dem som jobber kveld etter kveld med å kjøre løyper, snekre tidtakerbuer, trene smårollinger og arrangere skileik og klubbrenn. Vi vet ikke hvor den neste Marit Bjørgen dukker opp, men bredden og mangfoldet i den norske modellen er garantisten for at Norge får frem flere som henne. Det er ikke sant at alle nordmenn er født med ski på beina, men utrolig mange er det takket være vår unike skikultur.
Samtidig med VM gikk juniuor-NM på ski. Gjett hvor mange som deltok. Ca 1000 unge kvinner og menn. Tenk det, ett tusen deltakere!
Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har sett og skjønt verdiene og kraften i den norske modellen, men den er lettere å få øye på med beina plantet på italiensk jord. Her har man basert alt på statslønnede idrettutøvere. Når de har prestert såpass at de får en fot innenfor politiet eller militæret, er fremtiden sikret. De kan drive bekymringsløst med sin idrett i behagelig tempo. Den sterke drivkraften forsvinner. Kanskje er det riktig at ingen italienske løpere har trent virkelig hardt siden Stefania Belmondo?
Denne statsmodellen har norske idrettsutøvere løftet frem som et forbilde, godt støttet av mediene. Skivebom, spør du meg.
Under tøffe økonomiske tider har ikke den italienske staten råd til å lønne like mange idrettsutøvere. Her i Italia finnes ikke vårt system med klubber og kretser som ivaretar talentene. Italiensk langrenn står på bar bakke, lik mange andre nasjoner som driver etter denne modellen. Og det er trist, også for nasjonalidretten vår trenger større bredde.
Et av våre fortrinn er organiseringen som sørger for en jevn flyt av kompetanse fra toppen og ned til grasrota. Utøvere med lyst til å bli best løftes frem. På toppen har vi utviklet gode modeller for å kombinere utdanning med toppidrett, som de fleste andre misunner oss.
Onsdag vedtar Stortinget at vi skal fortsette med denne norske idrettsmodellen. Det gjør politikerne rett i.