På'n igjen med Tyskland mot Nederland. Enda et oppgjør med spøkelsene fra 2. verdenskrig.
Kiev: Kveldens kamp handler om avansement til kvartfinale, men for lillebror står mye mer på spill. Nederlenderne blir aldri ferdig med å hevne uretten de led under 2. verdenskrig. 750 000 nederlendere ble drept og landet ble lagt i ruiner. Det brennende hatet er til å forstå.
Wim van Hanegem, en av Nederlands store midtbanespillere, oppsummerte det slik: «Jeg hater dem. De myrdet min familie, min far, min søster, to av mine brødre. Hver gang jeg møtte Tyskland, var jeg fylt av angst.»
Tyske Franz Beckenbauer bekrefter: «Kampene mot Nederland kostet meg år av mitt liv, men jeg ville ikke vært dem for uten.»
Som nasjon føler Nederland seg ydmyket og bedratt av naboen. Fotballen har gitt litt utløp for hatet etter krigen, men oftere har kampene bare forsterket motsetningene. Det klassiske eksemplet er VM-finalen i 1974, lagenes første møte etter krigen. Nederland var store favoritter, men tapte og det utløste et nasjonalt trauma. Den dag i dag refererer de til 1974-finalen som «alle nederlags mor».
I 1980 kom det til håndgemeng mellom Toni Schumacher og Huub Stevens. Rene van Kerkhof satte fingeren i øyet på Bernt Schuster. Presset var enormt og aggressiviteten lot seg ikke styre. Nederlands største triumf kom en lummer kveld i Hamburg i 1988. Semifinale i EM med Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Marco van Basten på det mest briljante. Nederland vant 1–0. Fire dager senere vant de finalen også.
9 millioner nederlendere strømmet ut i gatene for å feire. Den største folkeansamlingen siden frigjøringen. I Amsterdam kastet de syklene i været og ropte: «Vi har fått syklene våre tilbake», med adresse til Gestapos beslaglegging av syklene under okkupasjonen. Trener Rinus Michels oppsummerte alt med ett ord: «Hevn».
Hvorfor spyttet Frank Rijkaard? Bøker er skrevet om episoden fra VM-kampen i 1990, den styggeste av alle. Rijkaard spyttet tre ganger på Rudi Völler. Man glemmer ikke så lett tv-bildene med spyttklysa i Völlers overdådige permanent. Men hvorfor spyttet Rijkaard egentlig? Han var en sann gentleman på banen. Völler var slett ikke noen engel. Men det var Rijkaard som mistet besinnelsen, som gikk over streken. Frank Rijkaard har aldri villet bidra til oppklaring av episoden. Begge ble utvist.
Da Nederland vant 2–1 i semifinalen i 1988 feiret Ronald Koeman med respektløst å tørke seg i baken med spillertrøya han byttet til seg fra Olaf Thon. Nederland vant finalen også – i Tyskland. Det var den ultimate revansje som lettet litt på trykket. De to nasjonene er kommet så langt i normaliseringen av forholdet at de kan spille privatkamper, men overtonene er der og rivaliteten forsvinner aldri.
Sanger som latterliggjør naboen skrives stadig. Det er laget titalls reklamevideoer med referanse til fotballfeiden. I det nederlandske fotballmuseet i Middelburg er en permanent avdeling brukt til å fortelle om fotballrivaleriet. Omvisningen tilbyr selvfølgelig også tysk oversettelse.
Med alle overtonene passer det godt at kveldens oppgjør på spilles på det hardtlydende Metalist Stadion i Kharkiv. En temperaturmåler får vi når nasjonalsangene spilles.
Hvis nederlenderne begynner å rope «Hup, Holland, Hup!» under den tyske nasjonalsangen, så er tonen satt.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no