Hva er vitsen med å krangle om sykkelens plass i veibanen, når alle egentlig er tjent med at den er der?
Vel hjem fra sykkelferie på Mallorca ble jeg møtt med en førsteside med sykkelulykker og den vanlige krangelen om hvem som er verstingen i trafikken – syklisten eller bilisten?
Kontrasten kunne ikke blitt større. Der jeg kom fra blir syklistene båret frem av myndighetene og innbyggerne – ikke minst bilistene. I Norge føler man seg som tyv som stjeler plass i veibanen.
Myndighetene på Mallorca har innsett at syklistene er viktige. De holder liv i turistnæringen gjennom vinteren. Når to eller flere sykler sammen er de definert som syklister i trening og har forkjørsrett i trafikken. Det, sammen med syklistenes status som idrettsutøvere i Spania, gjør noe med klimaet i trafikken.
Etter ganske mange uker på disse veiene, har jeg knapt opplevd en aggressiv bilist. Når spanjolene vil forbi, gir de et lite klemt for å varsle at nå kommer jeg. Hvis det er en sinting som legger seg på hornet, så kan du være sikker på at det kommer leiebil. Sannsynligvis, og nå gjetter jeg, sitter det en nordmann eller tysker bak rattet.
Mitt poeng er at på Mallorca har bilister og syklister innsett at de er best tjent med å leve i et fredelig samkvem og alle prøver å hjelpe hverandre frem.
Her til lands virker det som vi slåss om plassen i veibanen, om sekundene på vei til jobb, om bevilgningene og ikke minst om hvem som snyter på bompenger og andre avgifter. Det er en like meningsløs som skadelig krangel.
Trafikkreglene er tydelig på at bilister og syklister har omtrent like rettigheter og plikter. Men det er en endring å spore. Myndighetene prøver å løfte frem syklistene ved å legge bedre til rette for tohjulinger. Det handler først og fremst om miljø- og folkehelseperspektivet. Sykkelen forurenser ikke, og det gjør tohjulingen til et av de beste klimatiltakene. Sykling bidrar dessuten til bedre helse med de innsparinger det gir på helsebudsjettet.
Riktig nok er livet som myk trafikant risikofylt, men all forskning viser at den risikoen mer enn oppveies av de andre helsemessige gevinstene ved å være aktiv. Brutalt sagt: Syklister lever lenger enn bilister.
Det myndighetene ikke snakker så høyt om, men som ligger i bakhodet, er at man ved å vri trafikken over på sykkel avlaster vei- og kollektivsystemet, reduserer behovet for veiutbygging og parkeringsplasser.
Man finner mye godt tankegods i regjeringens ønske om å løfte frem sykkelen som helsebyggende hjelpemiddel og miljøfaktor. Best er det om man klarer å skille myke og harde trafikanter, men det er langt dit – veldig langt.
Inntil videre må syklister og bilister leve innenfor de samme hvite linjene i asfalten. Hva med en offensiv holdningskampanje rettet mot både bilister og syklister? For det finnes tullinger som bør skoleres i begge leire og det er de som ødelegger for flertallet.
Alt må læres. Også samkvemmet mellom syklister og bilister. Å bygge kultur kalles det – slik de har gjort på Mallorca.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no