Marit Bjørgen vinner og vinner, men blir ikke verdsatt som den unike utøveren hun er.
Vi må bare synes litt synd på skidronningen. Det er en stor prestasjon å passere Bjørn Dæhlie i antall verdenscupseirer. Men fokus er på det "problemet" at hun fører an i en norsk totaldominans.
47 ganger på pallens øverste trinn. Bjørgen ser ut til å være like sulten og like suveren som noensinne. Hun mangler bare en triumf i Tour de Ski før karrieren er fullkommen. Det er ikke mange utlendinger som kan nekte henne den seieren.
Og det er der problemet ligger. Bjørgen har konkurranse fra Chalotte Kalla og vil få det fra Justyna Kowalczyk. Kanskje kan finske Saarinen ha noe på gang? Flere er det ikke. Sterke nasjoner som Italia, Russland og Tyskland er listefyll. En tradisjonsrik skinasjon som Tsjekkia har ikke en eneste seniorjente å stille med.
Det er selvfølgelig et problem for alle. Også for Marit Bjørgen. For uten kvalifisert, troverdig internasjonal konkurranse, så blir ikke hennes prestasjoner satt tilstrekkelig pris på. Og det er trist, for til og med vi nordmenn kan miste litt av interessen om det blir for «lett» å slå utlendingene. Langrenn har alltid slitt litt med et stempel som en idrett med begrenset utbredelse ut over nordiske land, Russland og noen alpelandsbyer.
Stempelet er urettferdig, for ingen kan bestride at Marit Bjørgen bedriver toppidrett. Hennes treningsprogram, dedikasjon og prestasjoner tåler å sammenlignes med hvem som helst. Bjørgen er fantastisk og resten av det norske laget er på høyt nivå. Egil Kristiansen gjør en strålende trenerjobb.
Når Marit Bjørgen blir spurt om hva man skal gjøre med den norske dominansen så varer hun klokt nok: «Vi kan ikke trene dårligere for at de andre skal ta oss igjen.»
Norge har alt som denne idretten krever: Naturgitte forhold, bred rekruttering, flinke trenerkrefter og høy teknisk kompetanse, altså en tvers igjennom sterk skikultur. I tillegg har vi mest penger. Og det blir litt med ski som i fotball at de som bruker mest penger får betalt i medaljer.
Hva vi kan gjøre ut over å dele kompetansen på trening og smurning, og håpe at klimaendringene ikke tar fra oss vinteren, vet ikke jeg. Men jeg ønsker at Marit Bjørgen skal bli verdsatt som den eneren hun er blant norske idrettsutøvere.
Hva med Petter Northug? Jeg antar dette var så nær det perfekte resultatet som mulig. Han ble slått av en som hadde meget gode ski og fordelen av å starte tidlig på en dag da snøen ble merkbart våtere underveis. Pluss på med "fordelen" av å ha vært skadet, fått trent litt dårlig og dermed være lenger fremme i formutviklingen.
Petter var best i rød gruppe. Dario Cologna, Marcus Hellner og Alexander Legkov viste at de er med. Det er slik vi vil ha det. Tre svensker, en italiener, en kanadier, to sveitsere, to nordmenn og en kasakstahner inne blant de ti beste. Herrelangrenn har en bredde som gjør den troverdig som en internasjonal toppidrett.
Derfor er det mer spennende å følge med Petter Northug enn Marit Bjørgen.
