Dagmar Hagen Seniorforsker, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Kristin Tolstad Uggen Senior prosjektutvikler Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I skyggen av det grønne skiftet og produksjon av fornybar energi ligger rasert natur og splittede lokalsamfunn.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

For den som følger med på energidebatten i dag kan forholdet mellom utbygging av fornybar energi, bevaring av natur og harmoniske lokalsamfunn framstå som et uløselig dilemma. Vi trenger fornybar energi for å unngå at kloden koker over og for å opprettholde levestandard, samtidig må vi ta vare på naturen for å ha mat på bordet og gode liv. Løsningen er å produsere energien i areal som allerede er forringet eller nedbygd.

Kristin Tolstad Uggen (t.v.) og Dagmar Hagen (t.h.) Foto: Privat

For det første forventes det at mye mer fornybar kraft vil bli produsert i årene som kommer. Energikommisjonens rapport til Olje- og energidepartementet kom 1. februar og har rett og slett tittelen «Mer av alt raskere». For det andre vedtok verdens land i desember en global naturavtale som sier at tapet av natur skal stoppes, og at allerede ødelagte områder, skal restaureres. Ifølge Naturavtalen skal hensynet til natur veie tyngst i alle saker. På samme måte sier Hurdalsplattformen (som er styringsdokumentet til dagens regjering) at «Klima og natur skal være rammen rundt all politikk». For det tredje sliter energisektoren med legitimiteten. Strømpriser, utenlandskabler, Tik-tok-batterifabrikker og Fosen-samene sprenger kommentarfeltene, fyrer opp ethvert familieselskap og gir politikere dype rynker i panna.

Er dette er gordisk knute? Uttrykket gordisk knute brukes oftest om et tilnærmet uløselig problem, men egentlig betyr det å finne en overraskende og original løsning på noe skikkelig vrient. Dette er inspirerende for oss som ønsker å forske på gode miljøløsninger. Det må tenkes nytt om forholdet mellom kraftproduksjon og natur.

Vi må våge å snu spørsmålene på hodet og bryte med noen fastgrodde forutsetninger. Først da er det mulig å finne slike overraskende og originale løsninger som kan bidra til å løsne på den gordiske knuten:

1. Utbygging av fornybar energi må skje i allerede nedbygd eller forringet areal. Naturområder er ikke tilgjengelige fordi skog, myr, hei og fjell allerede er opptatt av arter som bor der og økosystemer som leverer naturgoder til oss hver eneste dag. Å bygge ned natur fører også til store klimagassutslipp, fordi det ligger lagret enorme mengder karbon i jorda i våre nordlige økosystemer. Dette karbonet slippes ut i atmosfæren dersom det graves opp. Løsningen er å kartlegge allerede forringet areal, og vurdere hvor stort potensial dette har for utbygging. Det kan være industriområder, gamle anleggsarealer, nedlagte næringseiendommer eller skrotemark.

FOLKEMØTE 20. mars: Trøndersk klimatoppmøte 2023: Det store energidilemmaet

2. Fornybar energi må bygges ut på steder som ikke nødvendigvis er optimale for energiproduksjon. Når ulike hensyn skal veies mot hverandre, er det urimelig at ett hensyn skal ha vetorett på endelig beslutning. Lokalisering av framtidas vindturbiner kan ikke ta utgangspunkt i hvor det er mest vind, men derimot der det er en balanse mellom naturinngrep, kulturkonflikter, energiproduksjon og kostnader. Dette vil spare naturverdier, redusere utslipp av karbon og minke konfliktnivået, men kan føre til at vi som bor i byen må tåle å se vindturbiner.

3. Vi må skynde oss langsomt. Det satses nå for fullt på havvind, der målet er å produsere like mye havvind som dagens samlede norske kraftproduksjon. Bakkemonterte solkraftverk seiler opp som neste bølge. Vi vet alle at landbaserte vindkraftverk har utviklet seg til ei skikkelig hodepine for både utbyggere, lokalsamfunn og politikere, og det er enighet om at mye har gått feil undervegs. Vi bør ta oss den tida som trengs for å samle og bruke kunnskap til å finne god balanse mellom kraft, natur, utslipp og lokalsamfunn. Raske prosesser kan være gode prosesser, men for raske prosesser kan bli ei ulykke.

4. Zoom inn og zoom ut. Den gordiske knuten spenner fra internasjonale kraftavtaler og strømutveksling, nasjonale strømbehov og ned til det enkelte utbyggingsprosjektet. Utbygging av et anlegg har ringvirkninger i form av behov for infrastruktur både lokalt og nasjonalt. Det har betydning for hvordan vi bruker arealer og dermed omfanget av naturinngrep og klimagassutslipp.

5. Og så må vi tørre å snakke åpent om elefanten i rommet. Hva velger vi å bruke den grønne energien på? Politikerne velger om den fornybare krafta skal gå til elektrifisering av oljeinstallasjoner på sokkelen, til drift av datasentre for kryptovaluta, til kraftkrevende industri på land eller til batterifabrikker. Et ubegrenset behov for energi vil føre til at presset for å bygge ut natur blir uendelig.

Det er ikke mulig å berge klimaet uten å ta vare på naturen. Det er faktisk ikke vits engang. Naturen leverer goder som er helt nødvendige for å leve gode liv på jorda, som rent vatn, mat og medisin. Intakt og velfungerende natur beskytter oss mot effekter av klimaendringene, i form av flomdemping, karbonopptak og erosjonssikring. En helt åpenbar konklusjon er derfor at vi må finne løsninger på klimakrisa uten å ødelegge naturens evne til å levere naturgoder og opprettholde velfungerende økosystem. La oss begynne med de fem punktene over.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!