Områdeplanen for Tempe, Sluppen og Valøya har vært på høring og blir fremmet for politisk sluttbehandling i høst. Vi mener den er for dårlig koordinert mot andre viktige prosesser, har for mange svake løsninger og gir for vage løfter om god arkitektur og byform.
Planen mangler en tydelig kurs. Hva vil man med området? Og hva er det den skal styre? Kan det hende at plantypen ikke er egnet for et så stort område? Arealet er nesten 700 dekar (godt større enn Midtbyen mellom Nidelva, Kanalen og Prinsens gate) og nesten halvannen kilometer langt. Bare i bygninger skal det her investeres for rundt 75 milliarder! Vi snakker om en formidabel byekspansjon langs «Kunnskapsaksen» med fantastisk beliggenhet og tilgjengelighet. Det fortjener en plan av beste kvalitet!
Planen har imidlertid ikke noe svar på byområdets største problem: Holtermannsvegen ligger i dag som en motorvei fra Sluppen og helt inn til Handelshøgskolen. Her finnes ingen av kvalitetene fra Storgata, High Street eller Gran Via som vi kjenner fra levende, tette byer; et livlig offentlig rom der harde og myke trafikanter, biler, busser og trikker, syklende, gående, sittende og stående befolker gata; et sted for handel og tjenester, opplevelser og møter mellom mennesker på vei mellom hjem, arbeid og daglige gjøremål.
Dessverre har man i Tempe-planen verken tatt stilling til om dagens motorvei skal få lov å skifte ham, hvor dette kunne skje eller hvordan. Her nøyer man seg med å slå fast at (sitat) «gaterommet i Holtermanns veg mellom bygningene planlegges til 38 meter og skal kunne romme trafikk og muligheter for fremtidige endringer». Hvor er diskusjonen rundt gatetverrsnittet; byggeliv, fortausbredder, trær og beplantning, sykkel- og kollektivfelt, holdeplasser, prinsipper for fotgjengerkryssing osv? Muligheten for svingefelt, avkjørsler og parkering langs gaten vil avgjøre hva slags virksomheter som vil søke seg til utbyggingsområdene. Hvilke insentiver finnes for å etablere publikumsrettede funksjoner i første etasje mot gaten? Ambisjonene om en velfungerende, vakker aveny burde ikke være lavere langs Holtermannsvegen enn lenger nord, der byplankontoret møysommelig blander miksturen som skal vekke Elgeseter gate opp fra dvalen. Tenk om de rette grepene kunne tas i forkant denne gang og vi slapp å vente på kuren i femti nye år!
Snart skal ny Sluppenbru bygges, og Statens vegvesen skjøtter veiplanlegginga i tråd med egne prioriteringer og bevilgninger, mens kommunen blir spilt ut over sidelinja. Hvorfor overlates roret til trafikkplanleggerne alene? Sluppenkrysset er en gordisk knute som neppe kan løses uten hogg, men så lenge man ikke tar kampen, blir heller ikke Holtermannsvegens status avklart. Byutviklingspotensialet blir ikke utløst. I stedet belemres vi med nødløsninger der de myke trafikantene dyttes ned i triste underganger og tvinges ut på ørkesløse vandringer over gangbruer og fotgjengerlokk for å kunne bevege seg gjennom området. Slik sett fremstår planen som et worst-case scenario.
Heller ikke det øvrige vegnettet viser noe bymessig preg. For å få bukt med gjennomgangstrafikken skal Tempevegen bort, og det legges opp til avkuttede blindveier og lukkede veisløyfer på elvebrinken der utbyggingsarealene ender som adskilte drabantbygrender. Vi mener den tette byen bør preges av kontinuitet i både rom og bevegelseslinjer. Bare slik blir den tilpasningsdyktig overfor vekst og skiftende transportformer. Det gir den fleksibilitet i en fremtid vi ennå ikke kjenner. Det finnes alternative midler for å begrense trafikken. En god bystruktur står i hundrevis av år, mens bruken av gaten omdefineres over tid. Det sammenhengende by-rutenettet har bevist at det har denne fleksibiliteten. Bare spør Cicignon! Eller se hen til det vakre sykehusområdet som med kvartalsstrukturen som sitt bærende prinsipp, har blitt en integrert del av byen vår.
Også grøntarealene i planen følger drabantbyens logikk. Intensjonen er at de skal binde sammen øst og vest på tvers av Holtermannsvegen, men de ender opp som støyutsatte tomrom rundt motorveien. Det er ikke dette vi trenger, men samlingssteder for byområdet i skjermete parker og plasser. Her er det nok å vise til hvordan parkene på Grünerløkka i Oslo fungerer. Beveggrunnene bak det enorme diagonal-lokket over motorveien ved Tempekrysset forstår vi heller ikke. Lerkendalsvegen skal riktignok en gang ha løpt slik på skrå, men rekonstruksjonen av det historiske sporet er maniert og forsvarer ikke den voldsomme investeringen i fotgjengerlokket. Det legitimerer heller ikke å amputere Tempekrysset som er en av områdets fungerende tverrforbindelser. Vi savner trygge, naturlige tverrforbindelser på bakken! La oss lære av historien: På tross av sine skavanker, fungerer det sammenhengende by-rutenettet fortsatt best.
Tempe-planen med sine store, rektangulære bygningsvolumer kan ved første øyekast minne om en moderne utvidelse av den tette bykjernen. Kikker vi nøyere etter, finner vi ingen klare by- eller gaterom, ingen bymessige grep. Vi frykter at vi på Tempe snart vil få enda mer av det vi allerede har i overflod: Et lineært organisert motorveilandskap ispedd områdefragmenter avskåret fra hverandre. Bystrukturen blir som et ikea-produkt: Den kan ikke gjenbrukes, modifiseres eller repareres, bare forvitre og slites i stykker.