Noen idrettsøyeblikk får evig liv. Et av dem er da Petter Northug slapp Dario Cologna.
Toblach: Det er høyt under taket i Gustav Mahler Kongressal i Toblach. Formatet står godt til komponistens ære – og til Petter Northugs ambisjoner. Jeg hadde satt meg godt til rette foran storskjermen med live oppdatering på pc-en og en cappucino ved høyre hånd. Klar for å nyte et nytt storløp.
Kaffen kom i vrangstrupen nesten før løpet var i gang. Vi så at Petter begynte å padle, mens Dario Cologna dobbeldanset. Hva er det der? Så ble det en liten luke, en stor luke og så var Northug borte.
Jeg tror vi var vitne til et av de idrettsøyeblikkene vi kommer til å bruke som referanse når noe helt uventet skjer. Husker du den gangen Northug slapp Cologna? Sånn kommer vi til å spørre når noe veldig overraskende skjer på idrettens arena. Ingen tenkte tanken på at Northug skulle slippe rivalen etter 4,8 km. Ingen så muligheten for at han skulle slippe i det hele tatt.
De beste langrennsløperne, enerne, slipper aldri ryggen til en konkurrent. Da må de ha influensa eller det som verre er. Dæhlie gjorde det aldri, ikke Brå, ikke Svan. Ingen av de store gjør det. Jeg spurte mange i går, noen av dem er verdensmestere i langrenn selv, og ingen kunne huske noe tilsvarende. Etter 4,8 kilometer!
Hvorfor skjedde det? Hvorfor fikk Petter et strålende utgangspunkt til endelig å vinne Tour de Ski ødelagt?
En faktor er grei. Han hadde litt dårlig glid på skiene. Som de andre nordmennene. De gikk trolig med litt for grov struktur og den bremset når han kom ut av tunnelen og inn på natursnø. Smøreteamet er forbilledlig ærlige på at de bommet. Slik tar de litt av børen fra Northugs skuldre.
Dario Cologna var smart. Han dro jevnt slik at Petter måtte jobbe for å ta inn 13 sekunder. Det er til å forstå at Northug gikk seg litt stiv. I denne delen av løypa går det bare oppover, oppover og oppover. Ikke så mye som en liten unnabakke til å ta seg inn igjen.
Så skal vi ha i bakhodet at dette var det syvende rennet på åtte dager. Kroppen begynner å merke kjøret. Den restituerer seg dårligere. Petter så ikke hundre prosent ut på sprinten dagen før heller. Ingen renn gir så mye melkesyre som sprint.
Tenker vi nærmere etter så har ikke Petter Northug vært like skarp rundt nyttår som han var før jul. I Davos var han nesten overmenneskelig. Jeg tror ikke han har bommet med formen, men han har ikke truffet 100 pst heller. Følelsen tilsier at pilen peker litt nedover.
Det var en lykke at Northug slapp før han gikk helt i veggen. Godt at fornuften overstyrte vinnerinstinktet. Han slapp seg ned til Alexander Legkov og klarte å klamre seg fast til den ryggen. Slik reddet han stumpene på en dårlig dag.
Alle har dårlige dager i en konkurranse på ni renn over 11 dager. Men det var uheldig å ha en dårlig dag på den lengste distansen. Med litt dårlige ski i tillegg.
Vi har godt av å bli minnet på at Petter Northug er av kjøtt og blod, han også. Våre idrettshelter fremstår av og til som usårbare, men den rustningen de har er tynnere og skjørere enn noen aner. Det er i få sammenhenger at forskjellen på 90 og 100 prosent vises så tydelig som i toppidretten.
Vi får trøste oss med at Tour-drømmen lever. I hvert fall til lørdag. Og vi som har Marit Bjørgen, skal ikke klage.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no