Hvor ble det av OL-debatten og entusiasmen? Idrettslederne har mislyktes, for de hadde ikke en klar visjon å selge.
Slik det nå ser ut, med under 40 prosent oppslutning i folket i følge ferske meningsmålinger, finnes det ikke grunnlag for å jobbe videre med Oslos OL-søknad etter valget. For idretten er det trist at OL-søknaden blir stanset for andre gang. For Trondheims VM-planer kan det være drepende.
Det er noe som heter at man får som fortjent. Man kan lete verden rundt, men finner neppe en befolkning som viser større interesse og engasjement for idrett, og vinteridrett spesielt, enn den norske. Man skal lete seg helt ned til oljerike gulfstater for å finne en nasjon som har bedre økonomiske forutsetninger. Når premissene er så gode og resultatet så nedslående, bør de som jobber med dette gå i seg selv.
Oslo-OL er solgt inn som en fest vi nordmenn kan unne oss. Ikke bare det, men det er en fest hver generasjon har krav på å oppleve. Helt greit at idrettsledere ser det sånn, men vinner man folk som sliter med dårlig offentlig kommunikasjon, er misfornøyd med barnehagetilbudet, skolen og eldreomsorgen med slike argumenter?
Nå er tonen blitt at OL-pengene ikke finnes, og derfor ikke kan brukes til noe annet. Den er tungsolgt, kjære idrettspresident!
Vi blir også forsikret om at «festbudsjettet» på svimlende 30 milliarder ikke skal overskrides. Her hører vi et ekko av hva tidligere OL-søkere sagt. Alle måtte bite i seg ordene. For de fleste ble budsjettene flerdoblet. OL-forkjemperne ødelegger sin egen troverdighet ved å stå så hardt på noe som er umulig å forutsi.
Man kan lage et troverdig budsjett på det man ser av behov i dag, men de store kostnadsdriverne er alle endringene i konseptet som IOC tvinger på arrangøren. Der sprekker budsjettet. Kostnadssprekk kan man gi garanti for, og bare det.
I Oslo er oppslutningen lunken, under 40 prosent. I Tromsø skapte ideen om et OL entusiasme og nærmest unison oppslutning. En av forskjellene var at Tromsø hadde et mål med arrangementet som folket kastet seg over og som til og med begeistret de gamle menn i IOC.
Tromsøs ide var å arrangere olympiske leker med sterk miljøprofil. Tromsø skulle bli modellsamfunnet som alle andre skulle strekke seg etter. Alle offentlige bygg og anlegg skulle ha passivhusstandard, man skulle spille på lag med naturen, bruke fornybar energi og tilstrebe lavest mulig utslipp. Tromsøs befolkning tente på tanken om at de skulle være med og skape fremtidens samfunn i et miljøperspektiv.
Oslo skal ha litt av alt; bydelsutvikling I Grorudalen, miljøprofil, idrettsafest og anleggsutvikling. Dessverre har ikke OL-komiteen lyktes med å skape en troverdig og spennende visjon for sitt prosjekt. Idretten har lyktes over all forventning med å skape ro i egne rekker, men klarer ikke å få menigmann på laget.
En offensiv norsk idrettsledelse burde kastet seg over Russlands nye homolover med den nære koblingen til friidretts-VM og Sotsji-OL. Som en stor vinteridrettsnasjon og nabo til Russland, teller Norges røst mer enn normalt i slike saker. Lille Norge kunne brukt sin posisjon til å påvirke både Russland og IOC. Idrettslederne våre fikk mye ros for sitt engasjement for menneskeretter i Kina i 2008. Men Putins gavepakke til å slå et slagm for menenskerettigheter grep de ikke.
Idretten står nesten uten oppmerksomhet i valgkampen. OL-søknaden blir bare sporadisk berørt. Jeg er redd idrettspolitikerne har seg selv å takke.
Det blir neppe noen norsk OL-søknad i Norge på lang tid. Som trøstepremie får Oslo lov til å søke om ski-VM på Trondheims bekostning.