Israel har mye å svare for om dagen, og antisemittismen vokser over hele verden, selv om vi ennå har Holocaust i minnet. At de etterlevende anklages for å være ansvarlige for uretten mot palestinerne, vekker sterke følelser og bærer et stort paradoks i seg. Er ofrene blitt til overgripere? I så fall må det vel handle om Israels politikk og ikke om det jødiske folk?
Uforsonligheten er like stor på begge sider. Hva annet kan vi vente? Må målestokken være forsoningskommisjonen og arven etter Nelson Mandela?
Ingen av oss velger hvor vi blir født, men vi kan ta noen valg om fremtiden
De skal ikke møtes med stillheten fra 1945
Nærmere dagens krig og konflikt i Midtøsten ligger dagboka og brevene Etty Hillesum etterlot seg da hun møtte døden i Auschwitz for åtti år siden. Hun var bare noen få år eldre enn Anne Frank og bodde som henne i Amsterdam før den systematiske jødeutryddelsen innhentet dem begge. Fra Trondheim kjenner vi Cissi Klein, som jeg ofte oppsøker og setter meg ned ved siden av på benken i Museumsparken. Og hver gang tenker jeg: Hvordan kunne det skje? Visste hun hva hun gikk til? Dette rykket nærmere da jeg nylig leste hva Etty Hillesum skrev, om hvordan nettet snører seg sammen og det går opp for henne hva det handler om. Vennene tilbyr et skjulested, men hun vil heller gå i døden sammen med sitt folk. Så skulle vi vel tro at hun blir grepet av angst og fortvilelse, bitterhet og hat? I stedet skriver hun – om og om igjen: «Tross alt er livet fullt av skjønnhet og mening». Og hun fornekter hatet.
Gud forby å romantisere lidelsen og den saktmodige motstand; assosiasjonene går til «Onkel Toms hytte», gospelsang og Martin Luther King, men også til jødene som går tause inn i togvognene som skal bringe dem til gasskamrene. I kontrast til dette er det lett å forstå Black Power og opprøret i Warszawa-ghettoen. Men hva med palestinernes sak i dag?
Jeg hadde trengt Snøfall da jeg var barn
Bonderomantikk?
Det gjør dypt inntrykk å lese Etty Hillesums vitnesbyrd. Hun trosser det absurde og forskanser seg i sitt særegne univers, i løpende samtale med sin Gud. Men dette er ikke Israels gud fra Det gamle testamente, som straffer de vantro og maner til hevn over fienden. Vi hører ikke om Guds utvalgte folk, snarere er det en allmennreligiøs tro hun er grepet av, som ikke hevder å ha Gud på sin side, men som ser til alle sider.
Etty kan heller ikke få seg til å hate tyskerne på perrongen; «det er feil å hate et helt folk», «udifferensiert hat er det verste som fins». «Det er menneskeheten som lider».
Og jeg tenker: Hva ville Etty ha tenkt og sagt i dag? Hun ville neppe ha delt et unisont hat mot palestinerne. Selv ikke mot Hamas? Men hun ville heller ikke ha forstått hatet mot Israel fra palestinsk hold, selv om hun trolig ville ha etterlyst mer støtte til deres sak. Arven etter Holocaust kan ta mange retninger. Måtte Etty Hillesums stemme høres klarere enn buldringen fra Benjamin Netanyahu.