Astrid Catrine Lidbom Enhetsleder i Trondheim kommune
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg har vært ansatt i kommunen i snart 30 år, som enhetsleder i nesten 20 år. I løpet av disse årene har jeg aldri blitt spurt om hva vi trenger eller ikke trenger på enhet fra byens politikere. Det er synd, for en gang i tiden var jeg en aktiv politisk ungdom og hadde troen på at mye kunne endres til det bedre med gode politiske vedtak. Jeg tror det hadde vært lurt med noen stoppunkt hvor politikerne forhørte seg, enten med enhetsledere eller andre ansatte i kommunen. Noen som kjenner pulsen godt ut i enhetene.

Det er en kompleks endring i tjenestetilbudet som har skjedd i mine 20 år som leder: samhandlingsreformen, større krav til dokumentasjon og kompetanse, krav om heltid, færre vikarer tilgjengelig, pårørende som ønsker bedre og mer personlig tilrettelegging for sine, og de har større kunnskap om hva de faktisk har krav på. Men bemanningen som jeg legger i arbeidsplanene, er akkurat den samme. Det er akkurat samme antall hoder på jobb på en dagvakt, kveldsvakt og nattevakt i dag som på tidlig 2000- tall. Definisjon på grunnbemanning er de som er i stell og pleie og i direkte kontakt med pasienten. På en dagvakt er det én ansatt som har hovedansvar for fire pasienter, på en kveldsvakt er det én ansatt som har hovedansvar for seks pasienter, på en nattevakt er det én ansatt som har hovedansvar for 20 pasienter. Pasientene skal få dekket stell, pleie, dusj, omsorg, ernæring, aktiviteter, medisiner og følge til spesialisthelsetjenester. I tillegg skal pårørende ivaretas og dokumentasjon utføres. Ingen som ikke har arbeidet på et sykehjem, forstår arbeidsmengden. Det er ikke mye tid til refleksjon og den gode samtalen.

Det fattes mange velmenende politiske vedtak, men det følger ikke penger med for å gjennomføre dem. Vi må vi trylle. Jeg skal visualisere med et tenkt eksempel: Det fattes et politisk vedtak om å kjøpe ti senger til enheten, men vi får kun penger til sju senger, resterende tre senger må vi finne penger til. Når kassen allerede er tom finner vi ikke penger til de tre siste sengene. Da har vi to valg: Enten så kjøper vi bare de sju sengene vi har råd til og går dermed imot det politiske vedtaket, eller så kjøper vi de ti sengene og går i minus, men innfrir det politiske vedtaket. Det er vel det siste valget jeg har gjort mange ganger det siste året. Innfridd vedtakene, men ikke hatt penger til det. Rett og slett levd på kreditt. Men hvilket valg er riktig? Lojal til politiske vedtak eller lojal til budsjettet?

Dette dilemmaet er hverdagen for oss ledere innen helse- og velferdssenter. Skal vi følge alle vedtak som ikke har med seg nok ressurser, blir det minus på konto. Noen pasienter har senger som knirker, andre mangler nattbord. Men penger til å kjøpe nytt har vi ikke, det repareres og repareres. Mye har blitt dyrere, men vi får ikke kompensert prisstigning over budsjettet.

Finnes det vilje til å ta fra de «rike» og gi til de «fattige», det vil si å ta fra et område som ikke er innenfor den nederste stigen på Maslows behovspyramide? Jeg mener at helse, barnehage og skole er grunnleggende for å kunne skape et godt samfunn. Hvem trenger ski-VM, dyr kunst, design, eller avsatt tid til refleksjon om vi vet at vi ikke har god nok ivaretakelse av de sårbare menneskene i samfunnet? Maslows behovspyramide var noe av det første jeg lærte i min sykepleierutdannelse. Forståelsen og viktigheten av den blir større etter hvert som jeg blir eldre. Målet må være å innfri de to nederste stegene som fysiske behov og trygghet, så får vi bygge steg for steg etter hvert som økonomien tillater det, akkurat slik som vi må gjøre med vår privatøkonomi. Vi må bygge en god grunnmur, i dag oppleves grunnmuren ustødig og uforutsigbar for meg som enhetsleder i Trondheim kommune.

Barn og mobil: Hvorfor er det så vanskelig? Adresseavisen og Litteraturhuset arrangerer samtale om temaet mandag 22. januar kl. 19.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!