Med én gang jeg tok på meg vesten, var det ingen som så meg.
I førjulstida innså jeg at jeg ikke kunne kjøpe juleboka til Sorgenfri. I september la jeg fra meg smarttelefonen for ett år, uten den hadde jeg ikke Vipps tilgjengelig i bukselomma, og jeg hadde ennå ikke begynt å gå rundt med cash. Derimot hadde jeg en god del timer til overs, som før gikk med til tanketom scrolling.
Hva om jeg donerte de timene til en eller annen Sorgenfri-selger?
Denne en eller annen skulle vise seg å være Anita.
Vi møttes første gang en iskald desembermorgen i lokalene til Sorgenfri, der dagens ruter skulle velges. Anita valgte julemarkedet på torget. Der skulle jeg være hennes assistent for dagen, en pågående selger, som skulle dra inn mulige kjøpere.
Hele tiden med en behagelig distanse til det hele. Hun var Sorgenfri-selgeren, jeg var bare en hjelper, som når som helst kunne ta steget vekk fra denne virkeligheten.
Ordinær inntekt, men hodet så vidt over vannet
Selv om livet hadde tatt oss forskjellige retninger, hadde Anita og jeg fotballen til felles. Hun var en lovende juniorspiller på Trondheims-Ørn på tidlig nittitall, før hun ble rusavhengig. Vi delte en forkjærlighet for drakt nummer 7, og ble raskt enige om at målet for dagens salg måtte være å nå et tall i sju-gangen.
Så ga hun meg en rød vest. «Ta på denne.»
Jeg tenkte at dette ikke var en del av planen, men av høflighet dro jeg den røde vesten utenpå boblejakka mi.
Og plutselig var jeg én av dem.
Vesten var som en usynlighetskappe.
Folk jeg kjenner gikk rett forbi meg. De så bare vesten.
Før vi gikk ut i kulda spurte jeg Anita hva hun tenker om at vi omtaler smarttelefonbruk som avhengighet. Er det å bagatellisere «ekte» avhengighet? Nei, mente hun. For henne kommer avhengighet av behovet for å rømme fra det ubehagelige, enten det er ei vond fortid, et kjedelig øyeblikk eller to folk i rød Sorgenfri-vest som forstyrrer et idyllisk bilde av førjulstida.
Hva er vel da bedre enn å dra opp smarttelefonen, som kapsler oss inn, og tilbyr en enkel utvei?
Takk for maten, Credo
I femten minusgrader på julemarkedet i Trondheim var det likevel de færreste som hadde fingre til å flekke opp telefonen. Dermed ble fraværet av blikk enda mer tydelig.
Vennegjenger i lystig lag ble brått stille da de la merke til Anita og meg. Aldri har man sett mer synkroniserte bevegelser, om så det var VM i synkronsvømming, enn de fem hodene som snudde seg vekk idet de passerte oss.
Jeg innså at det var meg selv jeg så. Hvor mange ganger hadde ikke jeg gått forbi en Sorgenfri-selger, dratt opp telefonen, latt blikket vike unna og unngått ubehaget?
Nå sto jeg på andre siden. Det var meg de snudde blikkene vekk fra.
Anita hadde sluttet å spørre om folk ville kjøpe, nettopp på grunn av følelsen av verdiløshet det fravikende blikket ga henne. Jeg følte meg akkurat like liten, selv om jeg visste at min arbeidsøkt snart var over og jeg kunne ta av meg vesten for godt. Men hvordan i alle dager skulle jeg hjelpe Anita med å selge noe som helst, så ydmyket som jeg følte meg?
Jeg som hadde romantisert tanken på å være han helten som skulle hjelpe den stakkars Sorgenfri-selgeren.
Vi kom ikke til å selge et eneste eksemplar.
Det eneste som gjorde det levelig å stå der var å stå der med Anita.
Jeg hadde trodd at det var hun som trengte meg, men så var det plutselig jeg som trengte henne. For vi fant en slags styrke i å stå sammen. En trygghet i hverandres blikk. Sammen kunne vi dele avvisningen. Vi kunne til og med flire av nederlagene.
Og da løsna det.
Dagen skulle egentlig handle om likheter mellom mobilavhengighet og rusavhengighet. I stedet oppdaget jeg hvor avhengig vi mennesker er av å bli sett. Og hvor lite som skal til for å få seg et løft når man føler seg som minst.
Så her er min oppfordring for 2024: Dropp et par klikk, del et blikk, et nikk og et smil og ta deg tida til å slå av en liten prat med en fremmed. Med barnet som sitter alene i skolegården, jenta i kassa på butikken eller hun i rød vest som står der helt alene på hjørnet av julemarkedet. Da er jeg sikker på at noe godt vil skje.
Og hvis du lurte, til slutt hadde Anita og jeg solgt 14 julebøker på et par timer.
Det er nøyaktig sju i timen, det.