«Han blir kalt jævla same og jævla homo», fortalte ei mor til en gutt i 6. klasse. Hun la til at sønnen har sluttet å si fra til de voksne. Slike skjellsord har blitt så dagligdags at mange voksne ikke reagerer lenger.
I omtrent hver åttende henvendelse til mobbeombudet siste år handlet problemene om rasisme og diskriminering. For enkelte elever er skjellsordene bare dagligdags «kødd». Andre rammes så hardt at de ikke føler seg velkommen, verken i skolen eller lokalmiljøet. For å snu den negative utviklingen, må skolen ta et særskilt ansvar. Det krever et gjennomgripende og omfattende søkelys rettet mot rasisme og diskriminering i opplæringen. Men lærere klarer det ikke alene.
Mobbing kan starte tidligere enn mange tror: - Disse barna kan være mer sårbare
Foreldre og ansatte i barnehager og skoler er ofte de viktigste rollemodellene for de yngste barna. Etter hvert får de andre helter blant venner og idoler, og de blir påvirket av opplevelser i ulike medier. Jeg tror ikke vi får endret barnas holdninger og adferd før vi voksne tar vår egen på alvor. Skytingen som stoppet Oslo Pride, minte oss på at skeive fortsatt utsettes for fordommer, stigmatisering og hets. Atle Antonsen-saken var en vekker for mange. «Shut the fuck up» og «du er for mørkhudet til å være her», er blant det Antonsen skal ha sagt til samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali på et utested.
Mobbeombudets erfaring bekreftes i flere ferske undersøkelser. Antirasistisk senter gjennomførte i 2017 en undersøkelse om norske ungdommers opplevelser med rasisme. Blant de med én eller flere foreldre født i et annet land enn Norge, oppga 14 prosent at de opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15 prosent på ungdomsskolen. En relativt ny rapport fra Unicef slår fast at én av tre tenåringer opplever rasisme på grunn av utseende. Flesteparten av tilfellene skjer på skolen.
- Vi vet ikke hva mobbesaker koster
Et nedsettende språk om ulike minoritetsgrupper skaper utrygge miljø, både for de elevene som blir påvirket direkte og for miljøet som helhet. I hvor stor grad dette er et problem, kan variere sterkt fra skole til skole, og fra sted til sted. Når de fylkesvise mobbeombudene drøfter rasisme og diskriminering, viser det seg at ulikheten også er nokså stor mellom fylkene. Hvorfor er det slik at man enkelte steder i liten grad opplever rasisme og diskriminering, mens andre opplever mye og ikke klarer å få bukt med problemet?
Måten vi forstår rasisme og diskriminering på, påvirker hvordan vi oppfatter ulike hendelser og om vi reagerer. Kanskje er det slik at vi ser, det vi vil se? De unge som er utsatt sier selv at de forsøker å fortelle om sine opplevelser til de voksne, men føler at de verken blir hørt eller forstått. Når de blir krenket, velger de heller å le med. Følelsene holdes igjen til de er i trygge omgivelser hjemme. De yngste tenker nok også iblant at dette må jeg bare finne meg i, fordi jeg er annerledes.
Noen barn og ungdommer er svært sårbare for sammensatt diskriminering. På bakgrunn av flere minoritetstilhørigheter og marginaliserte posisjoner opplever de negativ forskjellsbehandling for flere sider av seg selv. For de voksne kan det være vanskelig å forstå at de ulike grunnlagene må sees i sammenheng.
Trenger ikke Trøndelag et mobbeombud?
Når ulike diskrimineringsgrunnlag får virke sammen, forsterkes den negative effekten. Brun hudtone vil gjøre en elev sårbar for å oppleve rasistiske kommentarer eller skjellsord i skolegården. Hvilke ressurser og privilegier eleven har ellers knyttet til for eksempel språk, kjønn, sosioøkonomisk status og funksjonsevne, vil være med å påvirke hvordan ungdommen opplever krenkelsene og motstandsdyktigheten for å håndtere det.
De fleste ansatte som mobbeombudet møter i skolene, har svært gode intensjoner, og ønsker å skape inkluderende opplæringsmiljø med plass til alle. Men de kan mangle verktøy i møte med identitetsbaserte og rasistiske skjellsord. Hjelpen må komme gjennom tilføring av kunnskap om alle diskrimineringsgrunnlagene, og kunnskapen må kunne oversettes til praktisk håndteringskompetanse i hverdagen. Det krever en helhetlig prioritering av rasisme og diskriminering i grunnutdanningene, og hvordan dette kan påvirke både den enkelte og gruppedynamikker.
Et kollegium og ei foreldregruppe gjenspeiler de verdier og holdninger som er i samfunnet – på godt og vondt. Vi må være oppmerksomme på at dette kan være en barriere for arbeidet mot rasisme og diskriminering. Kulturen i en skole og på andre arenaer i lokalmiljøet kan sitte dypt inn i veggene. Og det kan være vanskelig å snakke om fordi det berører våre grunnsyn og dermed oss personlig.
Derfor bør alle som arbeider med barn og ungdom jevnlig drøfte sin egen verdiplattform blant både ansatte og foreldre. Det er et ledelsesansvar å sikre et inkluderende verdi- og menneskesyn, der alle har like rettigheter og muligheter. Et godt eksempel på dette er Selbu ungdomsskole, som nylig fikk Benjaminprisen for 2022. Undervisningsinspektør Tove Solli fortalte til Adressa (16.12.2022) at prisen er et resultat av et mangeårig arbeid for menneskerettigheter og demokratiforståelse. «Å jobbe verdiorientert er ikke noe som man bare gjør i noen år. Dette må jobbes langsiktig og daglig med».
Det forebyggende arbeidet i skolen handler også om å ta tak i den dagligdagse «køddingen». Vi trenger ikke kalle hverandre rasist eller homofob. Det er handlingene og skjellsordene som må korrigeres. For å si det slik Johan Golden sa det i programmet Nytt på nytt; «Atle er ingen rasist, men det han sa var utvilsomt rasistisk».
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe