Hockeylaget vårt smeller til så det høres helt over Atlanteren. Og Roy Johansen er mannen som flytter grensene mot det umulige.
3-3 mot Tsjekkia, 3-0 mot Latvia, 12-4 mot Tyskland. Du tror det ikke før du ser det, men det er nesten ikke til å tro da heller. Vi nordmenn er ganske forspist på gode idrettsprestasjoner, men det miraklet som skjer på svenske isflater i disse dager, bør få de mest stappmette til å gripe etter fjernkontrollen.
Hockeylaget vårt har gått den lange veien fra å være prügelknabe til å bli en plageånd for de største hockeynasjonene, og et lag som knuser de nest beste.
Lørdag slo de Latvia, et lag som pleier å være for god for oss. Slo dem 3-0. Fortjent! Latvierne ble tvunget i kne av et mannskap som kjørte på med alt de hadde av rå styrke, lagånd og entusiasme. Tyskland skulle bli en verre nøtt, fordi de alltid er så godt organisert. Resultatet er en sensasjon. Laget vårt er blitt en sensasjon i en idrett der lagdelingen er mer sementert enn noe annet sted.
Vi er plutselig vitne til at Norge styrer kampene mot lag som er bedre på papiret. Det forteller meg at Roy Johansen har tatt dette mannskapet enda et steg videre.
Hvis noen sier at Latvia er en liten nasjon, så svarer jeg at Norge er mye mindre. I hockeysammenheng. I Latvia er hockey nasjonalidrett. Latvia har nesten et helt lag fra de to største ligaene. Vi har tre, en i NHL som ikke er med i dette VM og to i KHL (Russland). Og bare så det er nevnt også. Tyskland spilte VM-semifinale i 2010.
Norge har noe annet som funker i alle idretter, noe som ikke kan kjøpes for penger. Vi har en gjeng som står sammen, gir alt og litt til, en gjeng som ikke syter over at konkurrentene har mer av alt. Vi har en gjeng som er disiplinerte og lojale til et spillesystem som er innarbeidet over år.
Og så har vi en jordnær sjef i Roy Johansen. Han sørger for at Norge er bedre forberedt enn all andre og minst like godt trent. Hans helvetesuker med trening i forkant av mesterskapene er noe man må ha spesiell legning for å like.
Norge prøvde med kanadiske og svenske trenere, men det var først da Radio-Roy med erfaring fra Vålerenga og Bergen-Djerv fikk sjansen at fremgangen kom.
Da Norge første gang yppet seg i A-VM (1991 i Sveits) var Roy Johansen - best kjent som Radio-Roy - ekspertkommentator på NRK radio sammen med Ernst A. Lersveen. Johansen så hvordan George Kingstons mannskap tapte stort mot de beste og la alle kreftene i kampen mot de svakeste. Roy Johansens eget mannskap er blitt en nøtt selv for de største. Radio-Roy sparer ikke kruttet mot Russland for å bruke det mot Italia. Ingen motstander er for stor. Ingen tvil om at Norge nærmer seg de beste.
Noe av forklaringen er at vi har fått en bra gjeng inn i den svenske serien. Og de nøyer seg ikke med å spille der; Mathias Olimb, Per-Åge Skrøder, Marius Holtet, Anders Bastiansen og Ole Kristian Tollefsen spiller sentrale roller.
Jeg liker mentaliteten i dette laget. De tør sette seg høye mål, hårete ambisjoner som kvartfinalespill, men de går til oppgaven med en ydmykhet som kler den som slår nedenfra.
Det er vondt å spille mot Norge, men det er godt å se på. Man kan ikke unngå å bli glad i en slik gjeng.
Fremgangen til tross, så sliter norsk ishockey med et alvorlig lillebrorstempel. Det illustreres blant annet med at kampene går på en litt bortgjemt tv-kanal, oppmerksomheten rundt laget er liten og prestasjonene blir ikke verdsatt. I en slik situasjon kan man sette seg ned og sutre, slik tendensen er i fotball, eller brette opp ermene og ta i litt ekstra.
Tiden er inne til å gi denne gjengen den kreditten de fortjener. Og Radio-Roy baner seg vei inn i det eksklusive selskap av trenere som har endret vårt syn på hva et norsk landslag kan utrette. Slik Egil Olsen og Sven Tore Jacobsen gjorde.
Det er bare ett å gjøre: Gi mannen livstidskontrakt med landslaget.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no