Ja, vi går inn i et nytt år med stor uro. Hvordan kunne våre venner i USA ende opp med å velge en selvopptatt og ustabil milliardær som president?
Vi kommer til å bruke mye tid og lange spaltemetere på dette spørsmålet i året vi går inn i. Det har slått meg at et av svarene kan ligge i tittelen på en av de viktigste bøkene som er utgitt i mitt fag de senere årene: «Ulikhetens pris», av den britiske sosialmedisineren Richard Wilkinson. Er valget av Trump rett og slett ulikhetens pris?
Les også: Tre europeiske valg som gir grunn for uro
Bokas undertittel «hvorfor likere fordeling er bedre for alle» bygger på studier av helse og dødelighet i mange land, og konkluderer med at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke av dets samlede rikdom. At jo større forskjell det er på fattige og rike i et samfunn, jo verre blir helsa for alle – inkludert de rike.
I det rike USA er dødeligheten for kvinner i den hvite middelklassen nå økende, for første gang i moderne tid. Det snakkes og skrives om de forverrede levekårene for den hvite middelklassen i det såkalte rustbeltet, de statene i USA der arbeidsledigheten er høy, og der de nå – mange som sist stemte på Obama også – har stemt på Trump. De hadde ikke sett noe til dette «Yes, we can!» eller «Change!» som de var blitt forespeilet. Hillary og demokratene hadde ikke noe å by dem – ikke noe de trodde på. Bare business as usual.
Håpets natt
Så går de altså med sitt sinne og sitt håp til Trump. Noen for å vise fingeren til makta, til «the establishment». Selv om det kanskje blir som samfunnsviteren Ottar Brox hevder, at byttedyret nå har inngått en allianse med jegeren. Milliardæren har neppe mye å by dem. Hvordan var det mulig? Dette vet vi dessverre en masse om fra vår egen og Europas tidligere historie. Vi liker ikke tanken. Men mellomkrigstidens ydmykede, arbeidsløse og fattige tyskere falt også for en sterk mann. En som i klar tale kunne gi dem forklaringer på deres elendighet, rette aggresjonen nedover, mot «de andre», de som kunne stigmatiseres og gis skylda. Slik Trump har blinket ut illegale immigranter, flyktninger og muslimer – og det korrupte Washington. Det siste kan han sikkert ha rett i. Men ingen av oss ønsker å trekke parallellen for langt.
Det er åpenbart fare på ferde når folk så basalt mister tillit til sine politikere og sine ledere. Men de økende økonomiske og sosiale ulikhetene i nesten alle vestlige land skaper grobunn for nettopp slik mistillit, også her i Europa, og det til tross for vakre taler og politiske programmer. Det er som om en naturkraft gjør de rike rikere og de fattige fattigere.
Les også Marit Moum Aunes personlige kommentar: Din første sorg er din største sorg
Men noen naturkraft er det ikke – skriver den kjente spaltisten George Monbiot i avisa The Guardian i en fersk bok, «How did we get into this mess?». Elendigheten er rett og slett forutsigbare følger av en ideologi og en økonomi som lydløst har fått gjennomsyre de fleste vestlige samfunn siden begynnelsen av 1980-tallet. De økende ulikhetene skapes av en alles kamp mot alle-ideologi, skriver han. Av at stadig større sektorer av samfunnet underlegges regler om konkurranse og anbud, at staten og politikken trekker seg tilbake og overlater mer til privat drift, til markedet og kjøp og salg.
Systemet er rigget for å skape vinnere og tapere – og økende ulikheter. Og våre politikere tør ikke gjøre noe med det. For «nyliberalismen» – som er barnets navn, har gjort seg selv usynlig. Vi tror at verden, siden Thatcher og Reagan, må være slik. Men det må den altså ikke, skriver George Monbiot. Nyliberalismen har rett og slett ikke innfridd. Den skaper økonomiske og økologiske kriser, sosiale spenninger og politiske sammenbrudd – og altså en Trump.
Med adresse til våre politiske partier skriver han at vi i Vesten nå trenger et økonomisk og politisk Apollo-program – en samlet innsats for å skape et mer rettferdig samfunn, et vi alle kan føle oss inkludert i. For meg høres det ut som visjoner om velferdsstaten, slik den ble skissert av den britiske Beveridge-kommisjonen i 1942, eller det de norske politiske partienes samlet seg om i «Felleserklæringen» fra 1945. Den samfunnsmodellen som nyliberalismen nå undergraver.
steinar.westin@ntnu.no