Oslos gater er full av fans som vil rocke med Stones-gutta for siste gang. Det har de trodd i 30 år.
Kontoret er flyttet fra Heimdal til hovedstaden denne solfylte mandagen. Pubene på Karl Johan er fulle av Stones-fans fra hele landet. Trønderne finner seg ikke i å spille statistrolle her heller. Lett gjenkjennelig med den høyeste latteren og de mest harry hodeplaggene. Allerede på Værnes var tettheten av Stones-skjorter stor. De fleste menn, mange har passert femti. I dag er til og med ærverdige Grand Café er okkupert av Stones-fans. Jeg lurer på hva gamle Ibsen ville tenkt. Jeg tror han ville likt det.
I god tid før lunsj er de i gang med oppvarmingen til årets fest. Eller kanskje tiårets. Rolling Stones spilte sist i Norge i 2007. Da trodde jeg det var siste gangen jeg fikk høre dem. Det har mange trodd før meg. Etter mange år med rockestjerneliv er det et under at de fortsatt henger sammen. Men så blir det også sagt at det bare er to levende vesener som ville overlevd en atomkrig, kakerlakkene og Keith Richards.
De ivrigste har vært på plass i mange dager. Petter Døsvik og Robert Øverås fra Trondheim er blant de langveisfarende som vil oppleve Stones-feberen. ––Det er en drøm å få oppleve dem for første gang, forteller Øverås. Døsvik er ikke førstereisgutt, men sist han skulle se bandet falt Keith Richards ned fra et palmetre. Han krysser fingrene for at Richards holder seg på beina denne gangen. Fra butikker og puber runger «Gimme Shelter» og «Brown Sugar» over høyttalerne. Bare en gatesanger har ikke skjønt det. Han spiller en gammel Willie Nelson-låt, men i dag for døve ører. To godt voksne karer sitter på bordet ved siden av meg. De har tatt turen fra Narvik. Også Evenes var full av skjorter med tunger på, forteller de. Mange har sett Stones mange ganger før, men Stones vinner stadig nye lyttere. Nabogutten på 17 år skal høre dem for første gang. Han er blant de heldige som får et unikt møte med rockehistorien.
Du trenger ikke være enig i at Rolling Stones er verdens beste band. Du trenger heller ikke like dem. Men vis meg det bandet som kan vise til en tilsvarende karriere, innflytelse og låtkatalog, og det i 50 år. Når du ser Mick Jagger vrikke rundt seg selv og Keith Richards dra riff med samme gutteaktige sjarm, er det som tiden har stått stille. Det har den ikke. Gutta er blitt voksne. Både Jagger og Richards er passert sytti, trommeslager Charlie Watts er 73 år. Mick Jagger kan skilte med syv barn, fire barn og nå sist et oldebarn. De har gitt rullatorrock et nytt innhold selv om det knapt finnes en tjueåring som kan holde følge med Mick Jagger på scenen.
Det er 49 år siden Rolling Stones spilte i Norge for første gang. Aftenposten beskrev bandet som «uflidde, shabby og sjaskete, med bukser som aldri har sett press». Det har nok buksene fortsatt ikke, selv om mye har forandret seg. Messeområdet var fylt opp av «elleville teenagere», skrev en opprørt reporter. Dagbladet meldte at «det hittil ikke er meldt noen drept eller såret etter The Rolling Stones’ besøk i Oslo. Det var heller ikke bruk for køller og tåregass». Det blir det neppe i kveld heller. Den største faren er nok et hjerteinfarkt eller to. Sånn går det når også de «elleville teenagerne» er blitt voksne. Mange tror at de får høre Stones for siste gang i Norge i kveld. Det har de trodd i 30 år.
Det forundrer meg ikke om jeg sitter her – på samme sted, I samme skjorta, men med noen flere grå hår – og skriver om Stones’ siste konsert i Norge i 2025. I Can’t Get No Satisfaction.