Trondheim og Trøndelag er fortsatt en blind flekk i et ellers høyrestyrt Norge
Adresseavisens kommentatorer tar tempen på de politiske partiene før sommeren.
Høyre har grunn
til å være fornøyd med seg selv drøyt et år før neste stortingsvalg. Det er lite regjeringsslitasje å snakke om. Velgerne virker også fornøyd, skal vi tro målingene. Partiets store utfordring blir å takle to store kriser. Økende arbeidsledighet og innvandring. Arbeiderpartiets troverdighet i arbeidsspørsmål virker nesten grenseløs, det samme gjør Frps posisjon når det gjelder innvandring. Høyre må være ansvarlig, men ikke framstå som arrogant og idéløs fram mot neste valg. Samtidig må de få skikk på det borgerlige samarbeidet med et uregjerlig Frp og et KrF som flørter hemningsløst med Ap. Det er ikke lett å samle to partier som misliker hverandre så sterkt som Frp og KrF.
Da er det tyngre å være Høyre i Trøndelag, men det er for så vidt ikke noe nytt. I rødgrønne Trøndelag er høyrefolk vant til å nøye seg med smuler. Høyre gikk nylig ut av fylkesrådet i Nord-Trøndelag. Det hjalp ikke å være en lojal venn og lose Ap i Nord-Trøndelag gjennom både NTE-strid og fylkessammenslåing. De ble nådeløst byttet ut med den sterkeste kritikeren av både Ap og sammenslåingen, nemlig Senterpartiet. En stakket stund øynet Høyre mulighet for å danne en bred, borgerlig allianse i Trøndelag, men slik gikk det ikke i denne omgang. Senterpartiet har en tendens til å velge siden der de får mest makt, og der har ikke Høyre mye å tilby i Trøndelag.
Da er det mer spennende å følge med hva som skjer i Trondheim. Gruppeleder og ordførerkandidat Yngve Brox varslet i vår at han ikke tar gjenvalg. Det satte en effektiv stopper for det som kunne bli en personstrid i partiet. Men hvem som skal overta som Høyres fremste mann eller kvinne, virker fortsatt i det blå. Partiet jakter på en Messias som kan reise partiet og skufle ordfører Rita Ottervik (Ap) ut av ordførerkontoret, men det kan være lettere sagt enn gjort. Navn som stadig nevnes er Rolf Jarle Brøske og Bengt Eidem.
På rådhuset er det tydelig at partiets andrekandidat Ingrid Skjøtskift tar stadig mer regi. For partiet er det vel så viktig å bygge opp nye kandidater og synliggjøre Høyre som et troverdig alternativ. Byutvikling og arbeidsgiverpolitikk er saker Høyre profilerer seg på, i tillegg til å spille en aktiv opposisjonsrolle i kontrollkomiteen. De sliter med å få gjennomslag, med unntak av når det gjelder byutvikling. Der spiller de småpartiene ut på sidelinja og danner flertall sammen med Ap. Høyre sikret blant annet en svekking av den grønne streken i Trondheim sammen med Ap. Det var åpenbart at Høyre koser seg når det blir splittelse på rødgrønn side.
Et av Høyres store problemer er mangelen på venner. Etter tur har både Sp, KrF, Venstre og Pensjonistpartiet byttet over til rødgrønn side. Det gir partiet lite gjennomslag, men det gir også muligheter. De kan i større grad markere egen politikk uten å ta hensyn til samarbeidspartnere. Det er gode muligheter for det når samarbeidet i Trondheim er så bredt at det er på grensen til det komiske. Et annet moment er hvor lenge samarbeidet på rødgrønn side holder. Skal Høyre lykkes i Trondheim og Trøndelag, må de bryte Ap-dominansen. Men om det å spille KrF, Venstre og Sp på sidelinja i miljø- og byutviklingssaker er rette grepet for å lokke sentrum tilbake til borgerlig side, er tvilsomt.
Største seier: Kommunesammenslåing mellom de høyrestyrte kommunene Leksvik og Rissa
Største nederlag: Kommunereformen ellers går ikke akkurat på skinner
Problemet: Mangler en åpenbar ordførerkandidat i Trondheim.
Sitatet: «Annethvert år tapetseres byen med reklame for Arbeiderpartiet som i hvert fall jeg finner støtende.» Yngve Brox (om reklameforbud i Trondheim)