Det er lett å gå seg vill når man får mye penger og høy stjernefaktor i ung alder.
John Arne Riise er ikke den eneste fotballstjernen som sliter med å holde orden på livet sitt. Jeg klandrer ikke spillerne, men lederne som ikke forstår at unge spillere må få med seg andre verdier enn de som kan leses på bankkontoen.
VGs kommentator Truls Dæhli traff spikeren hardt nok på hodet da han skrev at å hylle seg selv er en vrien øvelse. John Arne Riises sutring over at han ikke fikk navnet sitt på statuen i hjembyen er avslørende. Når han vikler seg inn i en debatt på sosiale medier i timene før en viktig landskamp, så viser det at han har lært forbausende lite om fokus gjennom et langt fotballiv. Jeg skulle likt å vite hva landslagsledelsen egentlig mener om den saken.
Når Riise klager over at han ikke får nok kred for sine prestasjoner i Norge og lar det skinne gjennom at han er skuffet over at han aldri får kapteinsvervet osv, så forteller det om en utøver som er blitt så høy på seg selv at det skader både ham selv og laget. Det er trist å se hvordan Riise lir under manglende ballast.
Jeg er mektig imponert over John Arne Riise. Han er kommet dit han er på grunn av en vanvittig treningsmoral og vilje som alle, og da mener jeg absolutt alle, yngre fotballspillere kan lære av. Riise er et fantastisk forbilde når det gjelder trening.
Der stopper begeistringen. For på andre områder har Riise vært alt annet enn forbilledlig. Han har vist en utrolig evne til å oppsøke trøbbel. Han klarte å provosere en kollega på landslaget til slåsskamp, han sendte pinlige sjekke-SMSer til kjendiskvinner, han klarte å være blakk etter mer enn ti år på fotballens meget grønne gren, han viste mer enn gjerne frem en bar rumpe, han angrep det fotballmiljøet han er flasket opp i, han viklet seg inn i en rettssak med en rådgiver, sparket en annen og fremstår som den som mer enn noen kan trenge gode råd.
Når man summerer opp, er det så mye på den andre siden av vekstskåla at det mer enn veier opp for de 105 landskampene han flotter seg med. Slike spillere er en gave til tabloidjournalistikken, men ingen pryd for fotballen. Ser du deg rundt i det norske fotballandskapet, så rager John Carew like bortenfor. Ikke noe forbilde han heller. Og bortenfor der står Steffen Iversen med sin brokete karriere.
Vi må tilbake til Ole Gunnar Solskjær for å finne at en av de virkelig profilerte fotballspillerne kunne brukes som et forbilde av NFF. Det er kanskje ingen tilfeldighet at både Norge og Rosenborgs storlag på 90-tallet var fulle av forbilder. Det var sånne som Rune Bratseth, Erik Thorstvedt, Ståle Solbakken, Roar Strand, Harald Brattbakk og Karl-Petter Løken.
Hvorfor er det blitt slik? Et av svarene, og i mine øyne det viktigste, er fotballens unnfallenhet med å ta ansvar for hele individet. Det følger et tungt ansvar med å gi guttunger mye penger og høy stjernefaktor. Det ansvaret har ikke fotballedere vært seg bevisst. De tar ikke ansvar for å gi spillerne en utdanning og oppdragelse som gjør dem i stand til å takle de utfordringene som livet gir.
Denne fotballens omsorgssvikt slår tilbake på alle parter. Norsk skolevesen har nå lagt til rette for at alle kan ta utdanning i et egnet tempo ved siden av å utøve sin idrett. Fotballspillere er utrolig privilegert når det gjelder tid og penger, men de blir likevel taperne i den norske idrettsfloraen.
Nå ser det ut til at noen klubber har gått i seg selv og tatt problemet på alvor. De har skjønt at både klubben og utøveren har alt å vinne på å få flere bein å stå på. Ingen er tjent med at vi får flere leiesoldater som flyter rundt fra klubb til klubb på jakt etter lettjente penger.
Apropos: Noe av det første Mix Diskerud spurte om da han kom til Rosenborg, var om klubben kan hjelpe ham med utdanning ved siden av fotballen.
Det er slike forbilder norsk fotball trenger.