De har rynker og valker. De er hissige og knalltøffe. Middelaldrende kvinner dukker oftere opp på skjermene våre, og jeg digger det.
«Vi har fått en ny heltinne», skriver Bodil Skovgaard Nielsen i Klassekampen 13. april. «Inntil nylig har hun faktisk ikke blitt lagt så mye merke til. Hun er midt i livet. Og livet har gjort henne knallhard.»
Som eksempler nevner hun både Kate Winslet i «Mare Of Easttown», Sarah Lancashire i den britiske krimserien «Happy Valley» og ikke minst Jodie Foster i siste sesong av «True Detective».
Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at det er krimserier Skovgaard Nielsen nevner som eksempler. Krim har lenge vært mennenes domene. Kvinner har stort sett vært forbeholdt rollen som stumme ofre – døde vakre piker i bakgrunnen. Fokuset var på den ofte sære og menneskesky mannlige etterforskeren, som jaktet på en mannlig morder – en skremmende, men også fascinerende skikkelse.
De siste årene har den litt ensomme mannlige etterforskeren gitt mer og mer plass til dyktige detektivdamer, som har både familie og venner å forholde seg til. Også de kan godt være sære og ensomme, men de har både varme, medlidenhet og humor med seg.
Jeg elsker krim og er begeistret for både «Mare Of Easttown», «Happy Valley» og «True Detective: Night Country». «Unforgotten» med Nicola Walker er en annen favoritt. Men det er spesielt én krimetterforsker jeg har blitt glad i: sjefetterforskeren Vera Stanhope, spilt av Brenda Blethyn, i den britiske krimserien «Vera».
Jeg smelter litt hver gang hun sier «love» eller «pet» når hun henvender seg til en kollega eller et vitne. Også er det ekstra morsomt når hun sier «pet», en smule sarkastisk, til en arrogant og dresskledd, middelaldrende mann i en maktposisjon.
Vera kan være både tøff og streng, men hun viser omsorg der det trengs. I én episode står hun og hjelper til med oppvask, mens hun snakker med en pårørende. I en annen finner hun et hjem til en hjemløs hund. I en tredje hjelper hun en flyktningfamilie med å skaffe gratis advokathjelp.
Samtidig er hun tydelig med valget om å leve alene. Hun trives med det og avfeier høflig romantiske tilnærminger fra sine beilere: – Jeg har ingen jeg må rapportere til. Jeg kan gjøre det jeg liker når jeg vil, sier hun. Hun elsker sin frihet.
Om Pørni, aldring, skam og frihet
Folk må gjerne kalle meg heks, hurpe eller bitch
I sin kronikk har Skovgaard Nielsen dialog med Lotte Hvas, en lege som forsker på overgangsalderen. Hvas har intervjuet mange godt voksne kvinner og forteller at flere av dem opplever overgangsalderen som frigjørende. De er økonomisk friere, har mer tid og er ikke lenger så opptatt av hva menn synes om hvordan de ser ut.
Ifølge Hvas møter den godt voksne kvinnen ofte urealistiske forventninger fra sine omgivelser: «Hun skal være søt og snill. Hun skal holde familien sammen. Hun må være balansert. Og sørge for å skrive takkekort.»
Ikke rart at overgangsalderen blir sett på som pubertet nummer to, der kvinnen gjør opprør mot disse forventningene.
De middelaldrende kvinneskikkelsene fra krimseriene er langt fra søte og snille. De skriver faen meg ikke takkekort. Når Vera og hennes kollega går gjennom en rognskog, blir hun fortalt at rogn ble plantet her for å skremme bort hekser. – Vel, det har ikke virket så bra eller?, sier hun med et glimt i øyet: – Her er jeg …
I boka «The Madwoman in the Attic», et av de fremste feministiske litteraturteoretiske verk, skriver Sandra M. Gilbert og Susan Gubar om de to ekstreme bildene: «engelen» og «monsteret», som forfattere av patriarkalske tekster plasserte sine kvinnelige karakterer i.
Kvinnen skulle helst være som en engel: Ung, uskyldig og from. På den andre siden var det monsteret, heksen: Den uregjerlige og selvopptatte kvinnen som forfører, koker kaniner, korrumperer og ødelegger.
Engelen og monsteret finner vi i mange fortellinger. Fra Snøhvit og den onde stemoren, til «Jane Eyre», der Rochesters gale ekskone blir bortgjemt og låst oppå loftet.
Ifølge Gilbert og Gubar må kvinnen bli kvitt det konstante engel-monster-bildet skapt av mannen/patriarken. Hun må søke fram til sitt levende, sammensatte, selv.
Selv om Gilbert og Gubar studerte forfattere på attenhundretallet, passer deres teori også til krimsjangeren. Krimlitteraturen var lenge fylt med vakre døde piker, Snøhviter i glasskister: evig unge, frarøvet sine liv, men også aldring. Og så plutselig kommer den aldrende kvinnelige etterforskeren inn, som ikke bryr seg stort om å være vakker eller sexy.
Hun er ikke der på mannens premisser. Hun har folk å beskytte og mordere å fange. Hun er ikke den lydige, naive og selvoppofrende engelen, samtidig er hun heller ikke det selvopptatte og ødeleggende monsteret. Hun har brutt ut av den rammen, hun er mye mer.
Selv om de nye middelaldrende heltinnene kan være både hardføre og litt skumle, har de også mye varme og humor. Vennskap og familierelasjoner er sentrale i disse krimseriene.
I «Happy Valley» liker jeg vennskapet mellom hovedkarakteren Catherine og søsteren hennes Clare. De står sammen i tykt og tynt. Og så har de så herlig humor!
For eksempel, når Catherine har prøvd yoga og påstår at den er farlig: Hele klassen begynte nemlig å fjerte massivt bare etter noen få øvelser. – Vi avga nok metangass til å få polene til å smelte, sier hun. – Greta Thunberg måtte komme og ta en prat med oss.
Det å bli venn med sin aldrende kropp, fis, fordøyelsesproblemer, hetetokter og nattesvette inkludert – og ta det hele med humor, er sannelig frigjørende!
Skovgaard Nielsen skriver til slutt at det er dessverre hovedsakelig hvite kvinner fra middelklassen som preger våre skjermer. Jeg er enig. Man skal lete godt etter representasjoner av godt voksne melaninrike og ikke-vestlige kvinner, men de finnes.
Mine favoritter er Sandra Oh i «Killing Eve» og Viola Davis i «How to get away with murder». Men det er spesielt i Toni Morrisons romaner at jeg finner kvinner fra alle sosiale lag: Kvinner som er tøffe, og til tider slemme, men også rause og elskende.
Jeg håper at også disse kvinnene finner sin vei til våre skjermer.
Bli med i debatten! Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no