Tidligere i år gikk jeg ut og fortalte om mitt ønske om å ikke få barn. Dette har fått reaksjoner, hovedsakelig fra menn.

Mitt ønske om å ikke få barn bunner i egen oppvekst og framtidsplaner. Som et fosterbarn har jeg ikke samme tilknytning til familie og slekt på lik linje som mange andre.

Dette har ført til at jeg ikke har noen trang til å få et barn som er genetisk mitt. Videre er verdenssituasjonen og klima en medvirkende årsak som bare gjør meg sikrere i mitt valg.

Reaksjonene som kommer er forskjellige. Ofte tror folk at jeg hater barn og at jeg er redd for prosessen det innebærer.

Det at en mannlig politiker til og med skriver en kronikk hvor han kaller det «livsfiendtlig», det synes jeg er skummelt. Utsagnet tar oss rett tilbake til tiden hvor det å få barn var en kvinnes plikt.

Å påstå at klima og verdenssituasjonen ikke er gyldige grunner for å ikke få barn, syns jeg er helt surrealistisk. Det å føde er en traumatiserende prosess for mange, og derfor noe flere ønsker å avstå fra.

Videre må vi se på samfunnsutviklingen. Før var kvinnene hjemme, mens mennene dro på jobb. Nå forventes det at vi leverer på alle plan. Både i karrieren og i familielivet. Da er det ikke unaturlig å ville prioritere det ene over det andre.

Det er heller ikke lite folk i verden akkurat. Faktisk så er befolkningsveksten langt over det jorden tåler. Kanskje vi heller burde vurdere adopsjon, for å berge de som allerede er her?

For øvrig mener jeg at de som ikke trenger å ta stilling til dette valget (menn), burde være forsiktige med å uttale seg for mye. Det er et vanskelig nok valg å ta, og det er et tabubelagt tema.

Jeg heier fram damer med barn, damer uten barn, de som adopterer og alle derimellom.

La oss ta egne valg, og la oss fortelle høyt om dem. Det er verken samfunnstruende eller livsfiendtlig. Tvert imot er det med på å etablere et tryggere og åpnere samfunn hvor det er rom for å ta egne valg.

Hva mener du om frivillig barnløshet? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.