Sammen med Asplan Viak, og arkitektkonkurransen Europan, inviterte Eierskapsenheten til befolkningsmøte for å sanke innspill til utbygginga av Østmarka. Det siste store grøntdraget i Trondheim – et område med en levedyktig rådyrbestand, kulturminner, unik arkitektur, og store økologiske og samfunnsmessige verdier – står for fall. Møtet gikk ikke slik de hadde tenkt.
Det er nok nå. Kommunen bygger for flere tusen tilflyttere årlig, og alle lovnader om folkehelse, friområder, byarkitektur og økologi for å ivareta byens livsånd utarmes i samme åndedrag. Det bygges som om vi var Sovjet på 60-tallet: Stygt, tett, høyt og billig. Mantraet «Det skal fortettes innenfra og ut» synes å undergrave alle tanker om et nok-punkt; et definisjonsmål som sikrer grønne verdier, og at byen blir et sted å leve fullverdige liv, ikke bare et sted for oppbevaring av mennesker.
Leangbukta, Ladebekken, Holtermannsveien, Brøset, Østmarka, Furulunden og alt annet som nå jevnes med jorden er sterke bevis på en bygningsgalopp som er løpt løpsk. Kommunen selger vår felles grunn med kortsiktig profitt, og hopper bukk over både den rødgrønne samarbeidsplattformen og de internasjonale forpliktelsene for både klima og natur. Her skal det asfalteres sykkelstier og bygges i røde og grønne hensynssoner – naturkompenseringen gjør vi «et annet sted». Når ble Barcode-fortetting det store idealet?
Vi bygger for å huse kontorer og desperate førstegangskjøpere, og driter tydeligvis i varslene fra både Byarkitekten, FN og Miljøenheten. For hvert ihjelkjørte rådyr, eller for hver skogflekk tapt, står ingen politiker ansvarlig.
Svartlamoen er kommunens byøkologiske flaggskip, og Nidelvkorridoren og Ladestien utgjør natur- og turstialibiet. Begge deler finnes til tross for kommunen. Det er skammelig, og det skaper politikerforakt. Dynamikken oppleves helt bakvendt: Kampen står mellom kommunen og lokaldemokratiet, og med overveldende makt jobbes det for å utmatte små og gode initiativ. Borgermedvirkninga skjer kun på vilkår satt av kommunen. Fagerheimskogen ble ikke fredet av kommunen. Den ble forsøkt nedbygd av kommunen, men planene ble stoppet av et lokalt initiativ. Hvorfor aksepterer vi at det er slik?
Jeg elsker byen min, men Trondheim har blitt, og har kanskje alltid vært, en ekkel kremmerby. Jeg kjenner meg snart ikke igjen. Inngangsportalen fra Okstad sier egentlig alt. Et kommunalt og gyselig signalbygg troner i front, og et innestengt forretningsdrag gjennom Holtermannsveien ønsker deg velkommen til et jugendkvartal i forfall. Om tanken er å la Koteng, Trym, Reitan og resten av maktkobbelet få overby hverandre på den kommunale tomteauksjonen, så er det kanskje best å si det først som sist. Da slipper de lokale initiativene å kjempe forgjeves. Et rigga spill er bortkasta energi.
Eierskapsenheten ønsket en lokalbefolkning som signerte sin egen dødsdom, men slik gikk det ikke. Paradoksene i prosessen rundt Østmarka ble avkledd på stedet, og lokalbefolkninga ønsket å ivareta området slik det er: folk ønsker å styrke de økologiske faktorene, og skape et prosjekt som binder folkets skjebne til rådyrets.
Vi har ingen garanti for at kommunen selv informerer om den faktiske responsen på møtet, ei heller forteller om ROP-boligene som allerede er tegnet inn på området. Det er viktig å få dette frem. Folket på Lade har fått nok, og står opp for verdiene kommunen ikke evner å hensynta. I kjølvannet av bygningsplaner som klubbes gjennom er det viktig å merke seg dette. Vi har en systemfeil her i byen, men den ligger i alle fall ikke hos lokaldemokratiet.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Å bygge og bo i krisenes tidsalder
Fortetting? Jeg kjøper ikke dette
Er nye naboer viktigere enn eksisterende beboere?
Her skal de bygge 115 leiligheter: - Ikke noen grunn til å utsette byggingen
Trenger teknologi-hovedstaden et teknologihus?