Psykologen sender tekstmeldinger med tigerfotografier til Marit Bjørgen. Muhammad Ali snakket med Allah.
Svulmende overarmer og oksygenopptak av en annen verden er ikke nok. Det har det aldri vært. For til syvende og sist handler det om vinnervilje.
Og evne til å tro på seg selv i det avgjørende øyeblikket.
Noen har dette i seg fra første gang de får utdelt startnummeret. Eller blir satt ved pulten i grunnskolen eller på musikkskolen. Andre må jobbe seg frem til å tro at man er i stand til å prestere som aller best når det gjelder som aller mest. Det er her psykologen kommer inn i bildet. Eller coachen. Sånn som med Bjørgen i innspurten på den lange skituren i de tyske og italienske skogene.
Nå er ikke dette et fenomen forbeholdt idretten. Både politikere og næringslivsledere søker hjelp for å fremstå som autoriteter og kjemper på sine felt. Men det blir så til de grader mye mer synlig i et VM, en Tour de Ski eller i bokseringen i Kinshasa der fjelldigre George Foreman sto og ventet på den langt smekrere Muhammad Ali idet den afrikanske natta sank ned over bokseringen og fluktmuligheten ble redusert til et liv i skam.
Anders Bardal var i fint svev mot noe stort i uka som er satt av til skihopp i det tysk-østerrikske høylandet. Mange begynte å tro på nordtrønderens mulighet til å fly vakrest og lengst ned bakkene.
Det var i den anledning herværende avis ringte den gamle storhopper og nåværende hoppekspert i NRK, Espen Bredesen. Bardal innfridde ikke i starten og vi lurte på om det var psyken som ikke holdt mål? Vi spurte Bardal også – om forventningene og kravene om å innfri ble i tyngste laget. Hopperen avviste at det voldsomme presset gjorde ham usikker. Samtidig sa han at det kan jo hende at det ligger i bakhodet likevel.
Bredesen: –Jeg mener ikke at hoppingen til Anders Bardal er en nedtur, for det er utelukkende forholdene som har skylda for plasseringene i Garmisch.
Han mente heller ikke at åpningshoppene handlet om Bardals konkurransepsyke. Så sa Bredesen likevel: –Men man har spesialister på alle andre områder i hoppingen. Hopperne trener like mye og like godt og har stort sett det samme utstyret. Det mentale kunne vært det som vippet det i riktig retning, men det tar man ikke like seriøst.
Han konkluderte med at hopplandslaget trenger en mental trener.
Petter Northug tjener penger på å fortelle fra innsiden av en vinnerskalle. Næringslivsledere og andre i lederposisjoner sitter musestille og suger til seg alt mosbyggen røper fra sin hverdag som verdens beste mannlige langrennsløper. Billetten kostet 390 kroner og jeg har snakket med en som var tilstede og han skrøt voldsomt av idrettsutøveren: –Northug må ha jernpsyke.
Og det har han vel, siden han gang på gang vinner til tross for at det hele ser ut til å gå ad undas. I reklamen til Northug-foredraget heter det da også: «Gang på gang kan det se ut som Petter har mistet grepet – så kommer han i form og henter ut sitt aller beste – når det gjelder som mest».
For den som minnes OL i Vancouver og er opptatt av vinnerskaller, er det en episode som sitter som klistret: 30 kilometer skigåing i sirup for Northugs vedkommende, og en like lang plystrende svipptur gjennom gullskinnende skispor for svenske Marcus Hellner. For ikke å glemme rosinen i pølsa: Hellners påstand om at psykologer er for mennesker som er syke.
På forhånd hadde den svenske sportspressen latterliggjort den norske OL-troppens mentale helseteams fire psykologer. Svenskene sendte ikke med en eneste psykolog til Vancouver.
Norsk psykologforening så annerledes på saken og utropte sitt fag til gullvinner i Vancouver-OL. Der i gården hevdet man at det å ta gull i de olympiske leker handler om å «konfrontere dine demoner» og å leve i en kryssild mellom en nasjons enorme krav og forventninger, pressens blitzlys og kritiske spørsmål, egne forsakelser av familie og venner for å lykkes.
Foreningen berømmet den norske OL-troppen for å ha skjønt dette siden de hadde med seg psykologhjelpen svenskenes lo av. Olympiatoppens leder Tore Øvrebø sa at dette var en anerkjennelse av at mentale forhold påvirker idrettsutøvernes prestasjoner.
Marit Bjørgen og Tora Berger har delt sine tanker og erfaringer om psykologhjelp i pressen, hvem kan glemme Bjørgens utlegninger om gulltigeren under Oslo-VM?, og ikke minst om hvordan de klarer å nullstille seg foran neste øvelse.
Muslimen Muhammad Ali gjorde det samme og fortalte at han brukte den største psykologen av alle før Foreman-kampen: Han ba Allah om hjelp til å finne troen på at han ville klare å matche sin fysisk overlegne motstander.
Og hjelp må han ha fått, for da han var i ferd med å bli klasket i kanvasen for godt, knocket han Foreman og ble verdensmester en gang igjen.
Underveis i den blodige bataljen hadde Ali brukt de samme knepene som Northug ofte tyr til: Han peker nese til motstanderen. Mens Foreman slo ham bortimot helseløs rundt omkring i ringen, ropte Ali de verste ting til ham. Og når kreftene tillot det, lente han seg mot tauene og sa at Foreman kunne bare slå ham så mye han ville – og at det ikke kom til å spille noen rolle likevel så sterk som han var. Altså det samme som Northug gjør når han flirende glir opp på siden av konkurrentene – for så å slippe seg bakover i feltet igjen mens han venter på å sette inn det avgjørende støtet.
Når det butter imot, handler det om å rydde opp mellom øra, sa skiløperen Øystein «Pølsa» Pettersen på denne tiden i fjor da ting gikk på tverke for ham. Så kom Anne Marte Pensgaard inn i livet hans og da snudde tingene. Hun er professor i idrettspsykologi ved Norges Idrettshøgskole, leder idrettspsykologitjenesten ved Olympiatroppen og har doktorgrad i stresshåndtering for idrettsutøvere, og har også vært mental trener for dame- og herrelandslaget i fotball. Hun er beviset på psykologiens verdi i norsk idrett.
For det å være best når det gjelder, handler til syvende og sist om å ha den beste skallen. Muhammad Alis skalle var full av vilje til å seire over en motstander som var både sterkere og bedre trent.
Men altså bare fysisk.