Vi behøver ikke flere «Fosen-saker» i Norge. Spar fjellområdene for store inngrep og sats heller på små, effektive og lite inngripende vindturbiner i bynære strøk og langs veiene.
Vi behøver ikke ødelegge naturen for å redde klimaet – det handler tvert imot om å se etter de andre løsningene. De finnes. Små vertikalakslede vindkraftsystemer, også kjent som VAW-turbiner, representerer en spennende utvikling innen fornybar energi. Disse systemene skiller seg fra tradisjonelle horisontalakslede vindturbiner (HAW Turbiner) ved å ha rotorblader som roterer rundt en vertikal akse. Med videre forskning og utvikling kan vi se for oss at disse systemene overtar for landbaserte «monstermaster», spiller en betydelig rolle i å diversifisere energiproduksjonen og reduserer avhengigheten av fossile brensler.
Det er mulig å gruppere flere turbiner tett sammen i et vindkraftverk eller bruke dem som én av flere strømkilder til en bygning eller et område. Slike små vindkraftanlegg sies å være langt mer arealeffektive enn de store «monstermastene» som preger mye av de landbaserte anleggene i Norge. Ifølge analyser utført ved Stanford University kan et anlegg med tett plasserte VAW-turbiner generere opp til ti ganger mer kraft pr. areal sammenlignet med HAW-turbiner. Det er noe å tenke på når vi ser på Fosen-saken.
Gråter han over spilt melk?
Et rungende ja til stekt flesk
VAW-turbiner er normalt vesentlig mindre enn HAW-turbiner. Dette gir en rekke fordeler som lite støy og evne til å tåle mer turbulens. Dette gjør dem også perfekte for elproduksjon i befolkede eller urbane områder så vel som i områder med ustabile vindforhold. Noen av fordelene med VAW-turbiner er:
De er uavhengig av vindretning
De tar mindre plass og kan dermed installeres i bysentra, hyttebyer, industriområder og boligområder.
De kan plasseres tett og legger mindre beslag på areal
De starter ved lavere vindhastighet enn HAW Turbiner
Anleggene medfører vesentlig mindre inngrep i naturen
De er mindre og dermed enklere å vedlikeholde
Moderne VAW-turbiner er dessuten elegante, og de gir et roligere visuelt uttrykk. Anleggene kan plasseres der infrastrukturen (veier, kraftledninger) allerede er på plass, noe som reduserer utbyggingskostnadene i betydelig grad. Utseendet passer vesentlig bedre ved bygninger, langs veier, i industriområder og ved bolig- og hytteområder enn de utskjelte monstermastene.
Skandaler, maktkamp og sprit
Kan dette monne noe særlig da? Vel, la oss lage et tenkt regnestykke. Vi kan se på veistrekningen mellom Trondheim og Verdal, som er 111 km. Vi kan late som om hele vegstrekningen skal forsynes med gatebelysning med for eksempel 30 meters avstand mellom stolpene. Det gir 3700 stolper. La oss videre anta at vi setter opp kombinerte stolper med gatebelysning og VAW-turbiner, slik man har gjort ved Queen Elisabeth Olympic Park i London. La oss videre anta at vi velger anlegg som leverer 15 kW pr. enhet. Det gir 55 500 kW installert effekt langs denne vegstrekningen – uten nye inngrep i naturen. Om vi videre antar at anlegget produserer for fullt i 6–12 timer hver dag, får vi produsert mellom 121–243 millioner kWh i året langs denne veien. Dette dekker forbruket til mellom 9000 og 18 000 gjennomsnittlige husstander i Norge. Det er vel ikke så verst, eller?
Hos oss har vi solceller på taket som leverer cirka 10 000 kWh pr. år i perioden mars – oktober. I vintermånedene er produksjonen lav og energiprisene høye. En passe stor VAW-turbin ville ha tilført oss verdifull energi i vintermånedene og redusert belastningen på det øvrige energisystemet i området.
Vi behøver ikke å ødelegge naturen for å redde klimaet – det handler tvert imot om å se etter alternative løsninger. Ideen om VAW-turbiner er ikke ny, men den er langt på vei ubrukt her til lands. Det burde være en oppgave for de store energiaktørene i regionen og i Norge å ta tak i dette og inkludere VAW-teknologi i sin portefølje. Det kan dempe konfliktnivået rundt vindkraft og gi oss både ren energi og urørt natur.
Slik kan vi både berge gytefisk og unngå oversvømmelser