Kom mai du skjønne milde, heter det. Ja, gjerne det. Mer enn gjerne. Men det skjer jo ikke. Mai i Trøndelag er oftest like trøstesløs som Rosenborgs tabellplasseringer de siste årene. Det kan man vel si uten å bli tatt for å være misantrop? La oss snakke litt om Jesus. Han var helt sikkert en fin fyr. Hvis man mildt kan kritisere ham for noe så er det at han var i overkant triggerhappy mellom påske og pinse. Litt sånn nu jävlar, nu. Nå skal jeg vise dere hva jeg er god for, liksom. Han burde spredd seg mer utover året. Eksempelvis tatt seg en kjapp liten tur ned en torsdag i november og hilst på. Han hadde ikke behøvd å anstrenge seg mye, jeg mener, mannen var jo i stand til å komme ned som flammer på disiplenes hoder, så en liten moonwalk på Trondheimsfjorden burde vært en enkel sak.
Det Jesus i hvert fall har sørget for er – ved siden av desember som han også står bak – årets mest heseblesende måned. Stresset fra småbarnsperioden sitter fortsatt sementert i kroppen, selv om dette for lengst er et tilbakelagt stadium. Det er som å våkne til den samme jævlige, trøstesløse og kalde vinterdagen som Bill Murray gjorde i «Groundhog Day.» Selv om jeg nå bare har bikkja å ta meg av. En skål tørrfôr med litt leverpostei, og han er lykkelig. Fridager og inneklemte helger er i utgangspunktet fine greier. Men når de kommer på rekke og rad? Jaha, når himmelspretten kommer, bør man ta ut en dyrebar feriedag på fredag, slik at man kan nyte helga i godt, trøndersk drittvær. Da snakker vi 4 grader og sludd. Hurra. Slikt blir det familiestemning av. 1 mai? Altså, vi har mye å takke fagforeningene for – permisjonsordninger, sykepenger og mye annet fint, men kan man forsiktig antyde at man er glad man ikke har for vane å gå i tog denne dagen? Det er ikke så verst å sitte i sofaen og binge «Fallout» og sende noen vennlige, varme tanker de som sleper seg rundt i Midtbyen med paroler og faner. Selv om man føler seg litt som gratispassasjer.
Og la oss ta med 17 mai i samme slengen. Den er morsom, den. Spesielt når man har små barn. Vi forsøker etter fattig evne å ta del i deres barnlige lyst, mens vi skal kle på oss selv, montere på barnebunader, tørke ketsjup og softis av dressen, slåss seg ned til byen, skyve vekk gamle damer for å vinke til ungene i toget, levere småtassene på startsted, og ikke minste hente dem, hvilket sjelden rekkes i tide. Jeg tror ikke alle småbarnsforeldre føler at de aspirerer til pallen i «parents of the year,» for å si det slik. Alt dette i et tempo som får Walter White i «Breaking Bad» til å framstå som et 50-talls landpostbud med all verdens tid til å ta en kopp kaffe med alle han leverer brev til. Og på jobben hoper det seg opp. Timer er ikke ført, man er (som vanlig, og her kan i hvert fall ikke jeg skylde på mai) bakpå når det gjelder obligatoriske nettkurs, e-posten er et salig rot. Været? Mai leverer stort sett alltid i Trøndelag. Og hvis sola viser seg, er den ledsaget av en isnende vind som må ha tatt korteste vei fra Sibir. Nei du. Det er bare å stålsette seg. Og vente på juni.
Velkommen til Adressahuset mandag 29. april: Slag, snitching og Snap: Hvorfor øker ungdomsvolden? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!