En krig mellom Kina og Taiwan hadde fått katastrofale konsekvenser for verden. Men hva handler konflikten egentlig om? Dette er Taiwan-konflikten enkelt forklart.
Historien om forholdet mellom Kina og Taiwan er kompleks. Kina, det vil si det vi i dag kjenner som «Folkerepublikken Kina», har skiftet regjering og politisk system flere ganger, og Taiwan har vært okkupert av ulike makter i løpet av de siste par århundrene.
Øya var først en del av Kina fra 1644, så ble den okkupert av japanerne i 1895. Da Japan tapte krigen 1945, ble øya overført til det som den gang hette «Republikken Kina» (1911-1949).
I andre halvdel av 1940-tallet raste en borgerkrig i Kina. Kommunistene vant krigen i 1949 og grunnla «Folkerepublikken Kina». De beseirede nasjonalistene flyktet til Taiwan, som ble til «Republikken Kina».
FNs medlemmer valgte å betrakte Republikken Kina på den lille øya Taiwan, som representant for hele Kina i FNs sikkerhetsråd. Men under den kalde krigen ønsket USA å splitte østblokken ved å nærme seg det kommunistiske Kina. Resultatet var at Kina i 1971 erstattet Taiwan i FNs sikkerhetsråd.
Nå har Kinas regjering lovet «gjenforening» med «provinsen» Taiwan – selv om de fleste taiwanere ikke føler seg som «folkerepublikk-kinesere». Samtidig krever de ikke selvstendighet, for det ville med stor sannsynlighet føre til vold og tap av demokratiet på øya. Så, er Taiwan en provins i dagens Folkerepublikken Kina eller en selvstendig stat?
For å svare på det må to ting avklares. For det første: Hvem ble Taiwan tilbakelevert til av Japan i 1945? Med andre ord, er det Kina eller Taiwan som er den juridiske etterfølgeren til Republikken Kina etter 1949? For det andre: Er Taiwan en nasjon?
Dette er komplekse spørsmål som ikke har noe klart juridisk svar. De må avgjøres politisk. Og det er grunnen til at det finnes så mange meninger om temaet.
I dag har de fleste land opprettet diplomatiske forbindelser med Kina. Mens Taiwan bare er anerkjent av tolv land. Alle land som etablerer diplomatiske forbindelser med Kina, må love å dele forståelsen av at det bare finnes ett Kina, og at Taiwan er en del av dette Kina.
Denne forståelsen kalles «ett-Kina-politikken». Hvis et land bestemmer seg for å anerkjenne Taiwan, er konsekvensen slutten på de diplomatiske forbindelsene med Kina (inkludert alle forretningsmuligheter der).
Det vanlige offisielle synet er derfor at Taiwan ikke er en suveren nasjon. Uoffisielt anerkjenner imidlertid de fleste vestlige demokratier at Taiwan har utviklet seg til et fullverdig demokrati, en avansert økonomi og en viktig bidragsyter til å løse globale utfordringer, som for eksempel koronapandemien.
Hvordan spiller konflikten mellom Kina og Taiwan inn i det større bildet?
Det er flere paralleller mellom opptakten til Russlands krig i Ukraina og Taiwan-konflikten: En autoritær leder anser et territorium som en frafallen del av landet sitt og truer med å okkupere det. Det truede territoriet er et levende demokrati. En seier for angriperen vil forstyrre den globale maktbalansen til fordel for et autokrati.
Men det er også viktige forskjeller: En krig i Taiwanstredet vil mest sannsynlig involvere USA direkte. Den folkelige oppslutningen i både USA og Kina kan bli svakere, ettersom befolkningen vil merke krigens konsekvenser direkte. Og Kinas president Xi er ikke Putin.
Kinas lederskap har mye mer å tape enn Russland på ytterligere internasjonal isolasjon, særlig når det gjelder landets økonomi, internasjonale omdømme og ikke minst den innenlandske legitimiteten. Med andre ord, i et globalt geopolitisk perspektiv står det enda mer på spill enn i Ukraina-krigen.
Hvorfor støtter ikke vestlige demokratier Taiwans uavhengighet på en mer offensiv måte?
Hvis Taiwan erklærer uavhengighet, vil Kina okkupere øya. I et slikt scenario har vestlige demokratier mye å tenke på: Vil de ha militær og økonomisk kapasitet til å støtte Taiwan i en krig mot Kina? Vil de være villige, og i stand til, å gi slipp på alle økonomiske interesser i Kinas enorme marked?
Vil de være i stand til å takle forstyrrelsene i de globale produksjonskjedene? Vil de være i stand til å kompensere for tapet av Taiwans verdensledende halvlederproduksjon, som nå forsyner verdens høyteknologiske industrier, når den faller i Kinas hender?
Ville de være forberedt på å absorbere flyktningene fra Taiwan, Kina og eventuelt andre asiatiske land som ville bli trukket inn i en slik krig?
Norge står i det samme dilemmaet som andre vestlige demokratier: En direkte anerkjennelse av Taiwans uavhengighet vil ikke være i Taiwans interesse fordi det vil føre til krig. Selv støtte til Taiwan i en eventuell krig mot Kina ville være så kostbart og ødeleggende, at det verken ville være i det taiwanske folkets eller Norges interesse.
Det haster med å finne en kløktig og uangripelig løsning. Sannsynligvis vil det handle om å få alle parter til å avstå fra å eskalere og tilby den kinesiske ledelsen en vei ut av dilemmaet med å ha lovet forening, men ikke ønske å bruke vold mot sine landsmenn.
Krig er ennå ikke uunngåelig, og alle politiske ledere har et stort ansvar for å bidra til å forhindre den.