Verden hadde vært et verre sted uten helsearbeidere og pressefolk. Erik Fosse og Fabrizio Gatti er to av dem som fortjener applaus.
I Gattis bok av året i Norge, «Bilal – med de papirløse til festning Europa», summeres skjebnen til afrikanere som søker lykken i vår del av verden opp i blant annet denne passasjen, der journalisten spør en gjeng flyktninger hvorfor de er så pessimistiske i kveld?
«Fordi vi mistet en bror fra Ghana i natt,» sier Billy rett ut. De andre stopper å spise. «Han døde foran oss klokken to i natt. Siden klokken åtte om kvelden hadde han ligget på bakken og vridd seg i kramper. Vi bønnfalt nigererne på bussterminalen om å få tak i en lege. De hentet politiet i stedet, og først etter seks timer. Han sa han het Kofi,» forteller Billy, «han var 24 år. Han hadde ikke spist på en uke, hostet hele tiden. I fem dager hadde han bare drukket vann og sukker.»
«Han hadde ikke penger til mat,» legger Johnson til: «Sykehuset koster tusen franc, det hadde han ikke. Derfor ringte vaktene på terminalen politiet. Da betjentene kom, var Kofi allerede død. De sa at de kom til å begrave ham i Agadez.» Dandy vil klargjøre ytterligere: «Slik er Afrika, bror. I Europa ville de ha skaffet en ambulanse. Kofi ville ha overlevd. Afrika er slik på grunn av de som styrer her. På grunn av korrupsjonen. Og makten som er i hendene på noen få personer. På grunn av indre stridigheter. Og fordi de korrupte lederne heller enn å lære deg i å fiske, vil selge deg fisken som de selv har importert.»
Fabrizio Gatti sammenlignes med rette med Günter Wallraff. Under dekknavnet Bilal reiste han som papirløs innvandrer gjennom store deler av Sahara-ørkenen, for å avdekke hvordan menneskesmuglingen foregår. Sammen med desperate afrikanere med et bedre liv i Europa som mål, ble han med på den livsfarlige turen der korrupte regjeringssoldater og politifolk deler scenen med Al-Qaida og kokainsmuglere i en del av verden som de færreste kjenner til.
Takket være Gattis imponerende reportasjer i det italienske magasinet L'Espresso, og dokumentarboken «Bilal», får en økt forståelse for drømmen så mange unge afrikanere har om å komme seg til Europa.
Og ikke minst for farene de utsetter seg for.
Gatti går enda lengre enn å reise igjennom Sahara, prøve seg som båtflyktning og som internert som kurder på mottakssenteret på øya Lampedusa. Han blir med afrikanske og østeuropeiske immigranter på jakt etter jobb som tomatplukker i den mafiakontrollerte delen av det søritalienske jordbruket. Heller ikke det uten fare for eget liv.
Europa kan umulig ta imot alle nødstilte som ønsker seg hit, og det er da heller ikke målet med Gattis journalistikk. Han mål er å sette lys på konsekvensene av politikken som føres og følgene den får for enkeltmenneskene.
I Erik Fosses bok «Med livet i hendene», oppsummeres blant annet hans nærmere 40 år lange arbeid for å skape et bedre liv for menneskene i Palestina.
Folk utenfor Norges grenser ble kjent med Fosse da han og legekollegaen Mads Gilbert så å si opererte skadde palestinere døgnet rundt i dagevis etter Israels angrep på Gaza i 2009, solid dokumentert i boken «Øyne i Gaza».
Men det er ikke nødvendigvis Fosses innsats i operasjonssalen som er best egnet til å imponere. Han har vært sentral i så vel Palestina-komiteen som den norske humanitære organisasjonen Norwac siden oppstarten begge steder, og igjennom dette arbeidet bidratt til å bedre det palestinske helsevesenet.
Likevel er lemlestelse og død en rød tråd igjennom «Med livet i hendene», der kirurgen forklarer på en usedvanlig enkel måte hva som skjer når et krigsskadd menneske går ut av livet, og døden kommer gjennom en ond sirkel bestående av tre parallelle prosesser som hver for seg er så trivielle at det er vanskelig å forstå at de kan lede til døden.
Men det gjør de altså:
Når den skadde blir liggende på bakken faller temperaturen. Når pusteevnen nedsettes, blir blodet surere og dets evne til å levre seg reduseres. Etter hvert blør den skadde fra alle sår. Da faller kroppstemperaturen ytterligere og blodet blir enda tynnere. Selv det minste riff i huden blir livstruende.
Pasienten er inne i dødens triade.
Hva er det så som driver helsearbeidere og pressefolk videre i en virkelighet som ofte ender i dødens triade også for dem?
Fosse skriver slik om dette:
«Hva drev alle de internasjonale solidaritetsarbeiderne? Hva drev meg? Vi forlot ektefeller, kjærester og barn og reiste til områder og kriger der vi kunne bli drept eller alvorlig skadet.
Var det eventyrlyst som fikk oss til å forlate det trygge til fordel for sterke opplevelser? Eller var det ønsket om å delta i noe som var viktigere og større? Solidaritet og engasjement i urettferdighet som rammer andre, er tross alt det som skaper en forskjell. Alltid er det noen som engasjerer seg og strekker ut en hånd. Det gjorde frivillige fra hele verden under den spanske borgerkrigen, og det har religiøse organisasjoner gjort i en rekke konflikter.
Noen hadde en politisk overbevisning, andre en religiøs, noen reiste kanskje av nysgjerrighet, eventyrlyst eller bare med et ønske om å gjøre noe i en situasjon som virker urettferdig og der man ikke orker å være en maktesløs observatør.»
I likhet med Fabrizio Gatti er Erik Fosse selvsagt hedret med priser for sin innsats for å gjøre verden til et bedre sted for de vanskeligst stilte blant oss.