Vi kjenner på sinne, fortvilelse og vantro etter å ha lest kommunedirektørens brev av 09.10.23 hvor det varsles om innskjerpede tiltak i BOA for å få budsjettet i balanse.
Vi, pårørende og verger, har gjennom et langt yrkesliv vært med på å bygge opp velferdsstaten vår, men det gir ikke våre voksne barn noen form for ansiennitet når det gjelder plass i køen. Tvert imot. De havner stadig bakerst. Deres fra før, marginale liv, skal nå reduseres ytterligere.
Vi hadde forståelse for den vanskelige situasjonen da pandemien rammet, og avhjalp kommunen ved å hente våre hjem i den grad vi fortsatt hadde kapasitet og mulighet. Etterpå, når dette var over, kunne vi begynne å leve igjen. Trodde vi, men der tok vi feil. Mange har oppdaget det rike landet Norge, som har en unik velferdsordning. Paradoksalt nok lurer vi på om Trondheim kommune ikke ønsker at våre barn får ta del i det. Det påståtte overforbruket tror vi ikke på. Et budsjett må jo være basert på inndekning av lovpålagte tjenester. Om det vi anser som nedprioritering av samfunnets mest sårbare skyldes villet handling, regnefeil på tosifrede millioner eller feilslåtte tiltak som tilsetting av 14 nye ledere, vet vi ikke, men resultatet kjenner vi dessverre altfor godt.
I likhet med Torstein Vik, som har fortalt om Magnhild, er også vi redd. Hva skjer når ikke vi er mer og kan løpe rundt som brannslukkere?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook
Du har mye å gjøre for å rette opp dette, Kent Ranum
De lovet bot og bedring, i stedet skal de spare 100 millioner