Jeg husker dagen i 2010 da jeg sluttet som lege på St. Olavs hospital. Jeg jobbet da ved Seksjon lindrende behandling, en avdeling som gir tilbud til alvorlig syke kreftpasienter.
Den dagen kom det et kvalitetsmål fra ledelsen om at gjennomsnittlig liggetid ved avdelingen skulle være 10.34 døgn. Dette var på en avdeling der de fleste døde under oppholdet. Jeg husker desimalene. Målet var absurd. Hvordan skulle dette effektiviseringskravet oppfylles?
Målet var ikke satt ut ifra kvaliteten på behandlingen. Det handlet om effektivisering og rasjonalisering. Jobb raskere, jobb smartere! Filosofien New Public Management (NPM) i privat sektor er motsatsen til fagstyrt ledelse.
Jeg innså at jeg ikke kunne gå på akkord med meg selv med hensyn til en grunnleggende tanke om å gi tid til de menneskene jeg møtte, og lytte til deres historier – som kanskje aldri var fortalt før i all travelheten.
«Framtiden er resultatet av dine egne beslutninger» sa min far. Konsekvensen av hans utsagn ble 13 år som ansatt ved Røros Rehabilitering. Valget medførte gode år med tverrfaglig arbeid rundt deltakere med alvorlig sykdom, på leting etter mennesket bak diagnosen.
Nå er fortiden i ferd med å innhente meg. Kravene fra Helse Midt-Norge (HMN) om hvordan framtidige rehabiliteringsforløp skal være er entydige. Oppholdslengde skal forkortes, tjenester skal digitaliseres og dreies i retning økt bruk av dagopphold. Effektivisering, rasjonalisering, poliklinisering. Ordene lyder kjent.
Pensjonistalderen befrir meg fra å gå inn i denne prosessen. Jeg er åpen for at det finnes flere måter å jobbe på, at omstilling er nødvendig og at digitale verktøy kan være til hjelp. Men ønsket om at faget skal styre vårt arbeid mer enn økonomien blir stadig vanskeligere å oppfylle.
Kreftpasienter stoler ikke lenger på sykehuset
Jeg sier opp min stilling som sykepleier
Fordi jeg jobber i et privat selskap (Unicare) er jeg en helseprofitør i enkelte politikeres øyne. Jeg vil ikke bli kalt det! Vi har for tiden en regjering og en helseminister som etter min mening skjærer alle over en kam. Jeg tror ikke det er økonomisk gevinst som er motivasjonen for helsearbeiderne i de private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge.
Jeg er for et offentlig helsevesen med likt tilbud til alle. Luk ut profitørene, styrk de som gjør den jobben som det offentlige skulle gjort eller overta oppgavene!
HMN ønsker at rehabilitering i større grad skal ivaretas i sykehus og i kommunene. Mange kommuner tilbyr god rehabilitering, men det er også store mangler særlig knyttet til psykisk helse etter alvorlig sykdom og ivaretakelse av pårørende.
Nylig gjennomførte HMN en behovskartlegging av rehabiliteringstjenester i Midt-Norge. Før resultatet foreligger, har HMN nå redusert bevilgningene til de private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge med 55 millioner, helt uten offentlig diskusjon.
Denne reduksjonen vil få store konsekvenser, både for de private institusjonene og for store pasientgrupper som mister nødvendige tilbud for å opprettholde livskvalitet.
Jeg mener Norge har en av verdens beste helsetjenester med avansert og kostnadskrevende behandling. Så er det et paradoks for meg at vi investerer så mye i behandling og etter min mening, så lite i tiden etter behandling.
Jeg har møtt de pasientene som er usikre på om behandlingen var verd det slik konsekvensene ble. Dette må vi ta på alvor og styrke rehabilitering på alle nivåer. HMN har et medansvar for at et reddet liv også skal inneholde mening.
Personlig drømmer jeg om den dagen da det er faget og hensynet til pasienten som styrer valg og handlinger – ikke effektiviseringskrav og desimaler!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!