Venstre-landsmøtet i helgen vil diskutere barnetrygd og heldagsskole. Men egentlig forbereder de seg til stortingsvalget til neste år.
Denne uken har partiet drysset ut en hel sandkasse med spennende utkast til ny barne- og familiepolitikk: Fjern kontantstøtten, gi gratis barnehage til lavinntektsfamilier, bort med barnetrygd til de velstående, la barna beholde huset ved skilsmisse, norsk språk i barnehager, kurs for førstegangsforeldre, kjærlighet inn i barnevernloven. Og mye mer.
I tillegg har de levert kontroversielle forslag om å la de som er utenfor arbeidslivet, få jobbe med 80 prosent lønn. På denne måten skal terskelen inn til arbeidsmarkedet bli lavere.
Det er et parti uten store indre motsetninger som samles til landsmøte i Tønsberg denne helgen. Trine Skei Grande og hennes to nestledere ryker neppe i tottene på hverandre, og Skei Grandes posisjon er ikke utfordret.
Mest temperatur skaper samarbeidet med Erna og Siv og ikke minst spørsmålet om hvem Venstre skal leke med etter valget i 2017. Skei Grande har varslet at hun vil ta opp temaet i landsmøtetalen sin lørdag. På en pressekonferanse i Oslo denne uken sa hun at «det er litt damp som må ut». Så vil det vise seg hvor giftig dampen blir.
Skei Grande irettesatte Listhaug
Selv om Skei Grande og flertallet i partiet er godt plassert i den borgerlige leiren, har frustrasjonen over et Frp-påvirket Høyre, og ikke minst Sylvi Listhaugs innvandringsretorikk, vært økende. Venstrefolk er nøye med å presisere at partiet er et samarbeidsparti og ikke et støtteparti. Skei Grande føler seg fri til å utfordre Arbeiderpartiet til å komme Venstre i møte i flere saker der de to partiene egentlig står nær hverandre.
Men det er neppe sannsynlig at hun i helgen vil gå lenger enn til å invitere til samarbeid om enkeltsaker. Da er KrF i større grad troende til å skifte side. Arbeiderpartiet har lenge hatt en drøm om å sikre seg ny regjeringsmakt gjennom en allianse med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.
Venstre på sin side har ikke hatt gode erfaringer med å lefle med Arbeiderpartiet. Begge gangene det skjedde, med Odd Einar Dørum i 1985 og med Lars Sponheim i 2007, gikk det riktig dårlig. Dette sitter som dyrekjøpt lærdom hos alle venstrefolk som har vært med en stund. Selv om det samarbeides lokalt, blant annet i Trondheim, er det trolig et mindretall som har Arbeiderpartiet som sin foretrukne partner.
Venstres offisielle førstevalg i regjeringsspørsmålet er et samarbeid mellom Høyre, Venstre og KrF. Så lenge Siv Jensen fortsatt blankt avviser å støtte en regjering de ikke er med i, er dette ikke det mest sannsynlige utfallet høsten 2017. Utspillet fra Jon Gunnes om en bred sentrum-høyre-koalisjon er interessant og ikke uten en viss logikk. Men slik landet ligger i dag, skal det litt til å forene disse fem partiene og i tillegg oppnå flertall. Landsmøtet er en god arena for forpostfektninger. Neste år må de bestemme seg.
Til tross for frustrasjon, har Venstre hatt stor innflytelse, kanskje mer enn de ville hatt i regjering. I landbrukspolitikken har partiet hatt minst én hånd på rattet, og det er i stor grad Venstre som har sørget for at Høyre legger frem en reform med folkevalgte regioner. Dobbeltrollen de nå har, er vanskelig, men rimelig godt håndtert. De sliter med å få eierskap til flere av sine egne saksområder. På landsmøte vil de prøve å erobre oppvekstpolitikken.
I år har meningsmålingene plassert Venstre så vidt over sperregrensen på 4 prosent. Derfor er landsmøtets aller viktigste siktemål å skape en politikk som befester partiets posisjon hos folket i september neste år. Lykkes ikke det, er det bare å glemme prat om regjering og samarbeid.