Tor Einar Bjørnhullet Bekken Musiker og førsteamanuensis

Jeg skjønte det ikke da, men musikken kom fra en annen kultur. En identitet som ennå ikke var helt borte, til tross for det som i disse dager legges fram av Sannhets- og Forsoningskommisjonen.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Faren min, nå 91 år gammel, kommer fra ei tid og en generasjon som er i ferd med å forsvinne, men ikke nok med det: han kommer fra området sørøst i Norge som kalles Finnskogen, etter finsk innvandring på 15- og 1600-tallet.

Da jeg var liten var jeg ofte hos farmora mi på skogen. Hun var ei hard gammal dame. Enke i 1938 og overlatt til seg sjøl for å oppdra fire gutter på et karrig bruk, langt fra folk og enda lenger fra vår tids velferdsstat. Farmora mi var ei seig, stille dame, som kom fra en for lengst nedlagt plass langt inne på skogen, Bjønnhølet – Bjørnhullet på fint – og hun hadde et annerledes drag i ansiktet. Far min forteller at slekta kom fra et sted enda lenger inne på skogen, et sted jeg aldri husker navnet på sjøl om jeg har hørt det mange ganger. På Varaldskogen i Kongsvinger kryr det av finske stedsnavn. De springer ut av dialekter som ingen lenger snakker i Finland, eller i Norge.

Noen navn er synliggjort med små skilt, og plasser der ikke engang tuftene synes, er markert på denne måten. Da jeg var gutt, var dette uendelig fascinerende. Jeg kunne høre de gamle snakke om plassene og dem som hadde bodd der. Det var fortellinger om overtru, streng kristendom, fyll, faenskap, fattigdom, nød og blodslit.

Farmora mi sang iblant mollstemte melodier for seg sjøl, som den russiske visa om «Stenka Rasin», kossakklederen fra 1600-tallet som gjorde opprør mot tsarveldet. Musikken jeg en sjelden gang hørte var annerledes enn den «typisk norske» folkemusikken. Det var en annen følelse i den, et udefinerbart østlig preg, som om den egentlig var nettopp finsk eller russisk, eller fra taterfolket.

Av de minoritetene som ble utsatt for det grove overgrepet vi kaller fornorsking var det folk fra grenseskogene, skogfinnene, som mistet språket fullstendig. Om noen kan finsk på Finnskogen i dag, har de ikke lært det hjemme av finskspråklige foreldre. Slektsnavn er fornorska, sjøl om noen av navnene virker «unorske». På Varaldskogen finner vi Ratikken (sannsynligvis av Ratikainen) og Ampian (etter Ampiainen), og andre navn som det er vanskelig å skjønne hvor kommer fra. Far min forteller at de som var gamle da han var liten, folk født midt på 1800-tallet, snakka dialekt med et annet tonefall og en annen melodi i setningene, enn folk som lever nå. En annen ting var navnetradisjoner. Folk ble døpt Henrik, i dagligtale Heikki, døpt Johan og kalt Jossi, jenter het Kaisa. Det finske levde som små prikker i et stort skandinavisk lappeteppe.

Mitt eget lille liv er og forma av dette, til tross for at jeg aldri ble utsatt for statlige fornorskingsovergrep. Far min ble gift med ei dame fra Drammen og forlot blodslit og fattigdom. Den lille plassen Bekken langt inne på skogen var stadig bebodd av den strie farmora mi og to onkler. Å komme dit var å gå inn i en annen verden, et fremmedkulturelt Narnia av opplevelser, lukter, lyder, stillhet og annerledeshet. Folka var annerledes enn i Drammen, og naturen var over alt, dyr og blomster intenst til stede i hverdagen. Jeg elska de gamle skeive husene, bygd av sjøllærte snekkere fra slekta, jeg elska dialekta – som jeg snakka sjøl fra det øyeblikket jeg gikk ut av bilen.

Det er bare ti prosent finsk DNA igjen i meg. Jeg er neppe kvalifisert til å være skogfinne som dem som har bodd der hele livet, og som har en total identitet knytta til området og livet der inne. Likevel er det nok til at jeg kan kjenne på en diffus følelse av å ikke høre helt til i det store norske fellesskapet. Da jeg vokste opp greip skogen og historiene derfra meg på en måte ingen andre ting var i stand til.

Å frata hele folk språket, kulturen og levemåten er et så altomfattende overgrep at følelsen av fremmedgjøring og utenforskap kan gjøre seg gjeldende i generasjoner – kanskje til og med på et ubevisst plan. Derfor er det helt essensielt på alle mulige måter å jobbe politisk for retten til kulturelt og språklig mangfold, fellesskap, og eierskap til egen identitet. Uten denne retten opphører sivilisasjonen, og vi står igjen med ingenting; kun et svart hull av ensretting, en påtvunget «likhet» som undergraver alt det vil si å være menneske.