Kan du høre folket synge «Cause baby, now we got bad blood»?
Norge har Åge Aleksandersen, USA og hele verden har Taylor Swift. Ingen av dem har vært redd for å være politiske, selv om de også har vært tydelige på at det ikke er politikk de driver med. De er først og fremst musikere. Med bred folkelig appell og lyrisk teft.
Å «bare» være en musiker har ikke hindret Swift fra å bli sett på som den som kan avgjøre valget i USA. Hun har oppfordret folk til å registrere seg for å stemme, men ikke offentlig gått ut og støttet en kandidat. Allikevel, når du er et stort navn, kan alt knyttes til deg. Derfor tror også 1/3 av republikanere i USA at Taylor Swift er en psy-op satt inn av CIA for at Biden skal vinne valget.
Når du blir et så stort navn med så mye makt som Swift, får alle store forventninger til at man skal engasjere seg i alt og alle. Samtidig blir alt man gjør utsatt for kritikk og tolket i alle mulige retninger. Swift har vist å håndtere dette som en superkvinne, og det er få tegn som tyder på at dette vil endre seg.
Swifts popularitetsnivå har vi sett lignende til før (Michael Jackson). Samtidig utfolder det seg i en ny kontekst hvor verden er sammenkoblet på en helt ny måte. Det gjør verden til et eneste stort digitalt nettverk, og gir muligheter for formasjoner som ikke før var mulig. Gamle maktformer blandes med nye maktformer.
Men så er det også Taylor Swift. I de formative årene av hennes karriere gikk hun fra å være en kvinnelig artist med sjarm og stemme til å bli en feministisk superstjerne bevisst privilegiene hun har som hvit cis-kvinne. Det er med denne bakgrunnen hun nå turnerer verden rundt med et gigantisk konsertopplegg som inkluderer alle hennes tidligere album og mere til.
På mange måter har hun klart noe som kunne virke som et umulig prosjekt i USA, nemlig å gi gyldighet og generell aksept for kvinneperspektiver i kulturen. Hun har satt kvinnelige opplevelser på kartet gjennom å være åpen om hvordan maktforhold mellom kvinner og menn, både i musikkindustrien og på det personlig plan, har påvirket henne negativt.
I 2023 ble hun uventet sammen med Travis Kelce, som er stjerne i amerikansk fotball. Dette forholdet koblet to ulike kulturer av USA sammen, samtidig som det ga en ny versjon av det amerikanske eventyret om fotballhelten og skoleballets dronning. Kelce og hans lag vant så Super Bowl 2024. Men ut fra dekningen å dømme var det like mye Taylor Swift som hadde vunnet.
Hva har så vært følgene av at macho-amerikansk fotballkultur og feministisk popmusikk har møttes? I fotballsammenheng spilles nå Swifts musikk, og testosteronfylte machomenn synger med til «Love Story», en klissete kjærlighetserklæring av en låt.
I 2024 fremstår også 33-åringen om en kvinne som er sikker på seg selv, hvor hun står i verden og hva hun vil. Og, som hun sier selv, var dette bare mulig med hjelp og støtte fra fans, familie og venner (i motsetning til «the american dream»).
Det handler derfor om fans og relasjonen mellom Swift og dem. Er det noe hun stiller i særklasse med (sammen med Åge), er det å se fans som medskapende aktører i prosjektet «Taylor Swift». Derav har hun stadig interaksjoner med fans på sosiale medier, lager kulturuttrykk som er flermediale og sammenkoblet, satt sammen som gåter som må løses.
Hun tar også selv inn det fan-skapte, som dansebevegelser hun gjør på scenen under «The Eras Tour». Vi kan aldri helt vite hva ved Taylor Swift som er skapt av henne eller av fansen. Det er et folkeprosjekt, hvor folk gang på gang får en bekreftelse på at de har makt til å påvirke.
Det er fansen man skal være på varsko for. De har tidligere vist at de kan samarbeide om å ta Ticketmaster til retten. Høyresiden i USA er derfor redd for folket, når de lister seg på tærne rundt hennes navn. Selv ikke Trump har turt å uttrykke seg offentlig negativt om Swift, kanskje i frykt for at scenarioet i låta «Bad blood» skal bli virkelig.
Har du en hjertesak? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!