Det er for dumt å være festbrems på sin egen festaften. Akkurat som fjor.
Å få spille 16. mai-kampen på Lerkendal må være motstandernes lykkelodd. Haugesund tok poengene i fjor, Hønefoss i år. RBK er verdens snilleste vertskap. De forærer gjestene mål og poeng.
20 000 oppstemte venner på tribunen, ganske varmt i været og en strøken gressmatte. En fin kveld for fotball som Arne Scheie ville sagt. Og en perfekt anledning til å skaffe seg nye venner. Nå så det ikke ut til at Rosenborg-spillerne syntes det samme. Slik laget fremsto virket de bare lunkent interessert å beholde tabelltoppen. Pipingen startet allerede ved halvspilt første omgang.
Det mest positive er at spillerne var enig med kritikerne. Trener Jan Jönsson ba om unnskyldning og kaptein Micke Dorsin innrømte at prestasjonen var «bedrøvelig». En bra start for snuoperasjonen.
Hva som gikk galt? Vel, den listen er lang. John Chibuike som måtte spille selv om lysken hans bønnfalt om hvile, sto for det meste i offside. Ungdommene Jonas Svensson og Ole Selnæs manglet energien, Steffen Iversen har en jevnt fallende prestasjonskurve og da Jim Larsen måtte gå ut, meldte usikkerheten seg også der bak.
Men fremfor alt handler det om den stadig tilbakevendende kritikken av manglende spillemønster. Rosenborg hang ikke sammen, rett og slett. Det blir mye en og en. Dårlig og lite bevegelse uten ball, lavt tempo og lite vending av spill. Hønefoss har ikke veldig gode spillere selv etter norsk målestokk, men de er godt organisert og klarte ganske greit å fange opp Rosenborgs spede forsøk på angrepsspill.
Hvor alvorlig situasjonen er forsto jeg først da selve ryggmargen i Hønefoss, Frode Lafton fortalte at de hadde avslørt motstanderen på forhånd. Mye av respekten for Lerkendal Stadion var borte fordi:
Intensiteten i RBKs spill er ikke god.
Det oppstår ganske store hull fordi spillerne ikke dekker store nok flater.
Hønefoss visste at Rosenborg er ikke like vrien å spille mot som før i tiden.
Det siste året har Haugesund, Brann og Hønefoss vunnet på Lerkendal, Sogndal og Aalesund har spilt uavgjort. Det er ikke bra for Rosenborgs troverdighet på hjemmearenaen.
Nå var det etter sigende ganske høy temperatur i garderoben i pausen. Jan Jönsson kan slå i bordet til flere enn Martin Andresen, og resultatet kom til uttrykk i form av mer intensitet. Det hjalp litt, for RBK presset frem et par målsjanser av sorten det ikke er lov å misbruke. Men de grunnleggende manglene i det offensive spillet var fortsatt synlige.
Rosenborg har vært ganske god på kontringer. Mulighetene var der, men spillerne grep dem ikke. Derimot serverte de Hønefoss den ene gode muligheten etter den andre. Med litt bedre blikk og pasningskvalitet kunne gjestene fått mange store sjanser. Nå scoret Hønefoss på noe som knapt var en målsjanse. Alene mot fire klarte Christoffer Dahl å sende av gårde en tilsynelatende elegant chip som jeg mistenker var noe av et lykketreff.
Kampen svekker Rosenborgs troverdighet som gullkandidat. RBK møter forholdsvis lett motstand og burde brukt mai til å skaffe seg en liten luke. Tett program, trette bein og skader avslører hvor sårbar stallen er.
Markus Henriksen var sterkt savnet. Sannsynligvis har han bare et fåtall kamper igjen i RBK-trøya. Hvis Borek Dockal må ta en lang pause og Jim Larsen en kort en, så er den nære fremtiden litt usikker.
Jeg trøster meg med mer fra Frode Lafton: «Rosenborg har mange gode spillere og det skal lite til før det snur igjen.»
kjetil.krokseter@adresseavisen.no
