Den nye litteraturen om metoo fra Frankrike gir en unik innsikt i tankemønsteret bak bølgen av overgrepssaker som har kommet frem de siste årene. Tekstene er sjokkerende ærlige.
Me-too sakenes tid i norsk politikk er åpenbart ikke forbi. Det har man for eksempel kunnet observere nå i det siste i Trøndelag Teaters forestilling «Don Juan». Mot slutten av forestillingen kommer en dagsaktuell referanse som mange nok vil dra kjensel på, uttalt på klingende trøndersk, fra en skuespiller som stort sett ellers i forestillingen snakker tilnærmet rent riksmål: «Æ tar på alvor at æ har opptrådt på en måte som har vært belastende. Det beklager æ sterkt».
Latteren runger i salen, for det virket som alle tar referansen på strak arm. I Trøndelags Teaters moderne versjon av historien om Don Juan er det Trond Giskes offentlige unnskyldning som er lagt i munnen på stykkets hovedperson: Don Juan selv.
Analysen er drepende. For hva handler egentlig historien om Don Juan om? Jo, Don Juan er forføreren som misbruker unge kvinner (også unge menn, i teaterforestillingen). Men han straffes, han dør og går til grunne fordi angeren ikke er oppriktig ment. Det er altså her, i sekvensen med uærlig anger, at referansen til Giske-saken er satt inn.
Det er egentlig rart at forestillingen ikke har avstedkommet mer debatt, for bak humoren er det et regelrett karakterdrap av Giske som kommer frem.
Veien til helvete er brolagt med god stemning
En hel serie me-too-saker har ridd norsk politikk som en mare de siste par årene, med beskyldninger og anstrengte forsøk på å håndtere dem.
Den nye franske litteraturen, derimot, angriper disse spørsmålene fra en helt annen vinkel. Her handler det ikke primært om anklager eller forsvar, men om forsøk på å forstå. Hvordan kan vi begripe mekanismene som opptrer i slike forhold? Mens mye av denne franske litteraturen tilsynelatende handler om forhold til tenåringer (de omtalte selv dette stolt som pedofili), viser tekstene fra overgrepsmennene at det mer enn noe handler om misbruk av makt.
Fortellingene i denne nye litteraturen handler om Paris, og 1980-tallet. 68-generasjonen, med dens sterke tanker om seksuell frigjøring, har blitt voksen, nærmere bestemt i 40-årene. Når teoriene om fri seksualitet settes ut i praksis blir resultatet at de selv begår overgrep mot yngre. Forfattere, filmskapere, fotografer og politikere i førtiårene er de store forbildene for 80-tallets tenåringer som blir ofre for disse overgrepene. Først nå, i 2020 og 2021, tørr de å fortelle om hvordan de selv faktisk opplevde dette og hvilke skader det har påført dem. Det er utallige liv som er lagt i grus.
I boken Urett forteller jeg historien om samfunnsfenomenet som ligger bak disse grusomme enkeltskjebnene. Boken har ført til en overraskende debatt her i Norge. Debatten har nemlig så langt nesten utelukkende handlet om filosofen Foucault. Sammen med en håndfull kolleger sto han fremst i bresjen for slike seksuelle relasjoner til tenåringer.
Men boken Urett handler ikke primært om Foucault. Den handler om en periode, og et miljø, som har avstedkommet en litteratur som er helt spesiell, fordi den gir unik innsikt i menneskers adferd. Det som er enestående, med disse tekstene fra 1980-tallets franske tenkere, er at de åpent, og helt ærlig, forsvarer seksuelle relasjoner til tenåringer.
Ei lovendring som satt kvalmende langt inne
Dette gjelder kanskje særlig forfatteren Matzneff. I sine mange dagbøker, gitt ut mer eller mindre årlig gjennom en forfatterkarriere som spenner over flere tiår, forteller han, dag for dag, hvordan han utnytter yngre jenter og gutter.
Men hvorfor gjør han dette? Som han selv skriver: fordi han kan. Hans status som forfatter gir ham mulighet til å oppnå det han ønsker: seksuelle relasjoner hvor han selv bestemmer alt, og ikke trenger å ta hensyn til noen andre enn seg selv. Yngre personer gjør nemlig som han vil. Han trenger bare se dem et par timer per dag, aller helst «i sengen», og slipper egentlig å ha noe mer med dem å gjøre.
Matzneffs dagbøker leses av svært få. Forlagene har i dag trukket alle fra markedet. Men akkurat som bøkene fra ofrene (som nå har blitt voksne) forteller om hvilke skader slike forhold faktisk påfører den unge, for resten av livet, gir Matzneffs bøker en helt unik innsikt i overgriperens mentalitet.
For Matzneff er det nemlig ingen tvil om at dette handler om misbruk av makt og tillit. Det han gjør med tenåringene er det samme, ifølge ham selv, som den overordnede gjør med en ansatt, eller som filmskaperen gjør med en ung skuespiller. Det er det å ha makt over andre, og det å utnytte denne makten, som er utløsende. Ikke fordi makten gir nytelse i seg selv, men fordi man kan tilrane seg et gode (altså seksuelle omgang) som man ellers ikke ville hatt tilgang til.
I Matzneffs analyse ligner egentlig disse forholdene mer enn noe annet på det vi vanligvis forbinder med korrupsjon. Det handler om misbruk av makt, som gir en personlig fordel. Det han ønsker er fri tilgang til seksuelle relasjoner.
At ødelagte liv ligger strødd etter ham, enses ikke en tanke. Han ser snarere på seg selv som en som har hjulpet disse unge, som har vist dem inn i nye miljø, som har gitt dem muligheter de ellers ikke ville fått. At de ikke har kunnet få glede av disse mulighetene, fordi han selv samtidig har ødelagt dem, er ikke noe han selv reflekterer over.
Matzneffs bøker burde ikke sensureres, men snarere leses, både av eldre og yngre. Det gjør vondt, men det vil kanskje gjøre oss bedre rustet til å møte slike saker i dag.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Kvinnekroppen
Om å bli sett som man er
Nå kommer metoo og tar Woody Allen
Amerikas pappa og notorisk sexovergriper