Christer S. Pedersen 50 år og utbrent pedagogisk leder i Trondheim kommune
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

For tiden er det mange leserinnlegg, kronikker og intervjuer om situasjonen for de ansatte i barnehagene i Trondheim kommune. Som leser kan man fort tenke «enda mer sutring, det er da bare å finne seg en ny jobb, alle opplever da stress i jobben iblant». Sett fra utsiden kan det sikkert oppleves som et hylekor av dimensjoner. Barnehagen kan da ikke være så ille å jobbe i?

Å være barnehageansatt har blitt et personlig mareritt for mange. Det var sterke ord, tenker du, noe må man bare akseptere og tåle. Det må man, men når er det nok? Hvor mye skal man takle før det blir for mye? Sannheten er at for talløse ansatte i barnehagene har det allerede gått for langt. Det smertelige er at de ikke vet det selv ennå.

Hva er det rent konkret som gjør det så krevende å jobbe i barnehagen?

  • Dagens bemanningsnorm gir lav personaltetthet, spesielt på morgenen og ettermiddagen

  • Økende antall barn med utfordringer

  • Synkende budsjett til spesialpedagog/spesialpedagogiske oppgaver skal løses av grunnbemanningen

  • Økende krav fra foreldre om å ta hensyn til deres barn

  • Høyt men også stigende fravær blant ansatte

  • Vansker med å få tak i nok (og gode) vikarer

  • Kommunale lokale satsinger i tillegg til nasjonale uten tilførsel av midler/ressurser

  • Økende mengde rapporteringskrav

  • Sen/forsinket behandlingstid hos PPT/barne- og familietjenesten

For min del startet nedturen da vi for n-te gang skulle begynne med såkalt utviklingsarbeid. Først tenkte jeg at selv om jeg er en mann på 50 og har jobbet med barn siden jeg var 25, kan jeg alltids bli flinkere i jobben. Jeg har godt av å lære noe nytt, og det er flere ting jeg sikkert kan bli flinkere til. Man blir tross alt aldri ferdig utlært, å tenke noe annet er jo bare arrogant. Og så kjente jeg at jeg ble sint. Sint på Trondheim kommune som skal skvise enda mer vann ut av osten. Sint fordi moralen ble at det er greit å stadig redusere budsjettene; personalet kan jo utvikle kompetansen sin og bli flinkere til å løse de stadig mer krevende oppgavene. Så fikk jeg vondt i hodet, og det har jeg hatt siden. Tensjonshodepine, sier legen. Det er ett år siden, og jeg har ikke blitt bedre. Sykmeldingen har gått ut, så nå venter jeg på svar på søknaden om arbeidsavklaringspenger.

Jeg liker arbeidsplassen min, jeg har fantastiske kollegaer og en flott ledelse. Likevel ble jeg syk, uten noe snarlig håp om bedring. Min historie er ikke unik, og jeg er redd for at det er mange mørketall der ute. Folk flest syns ikke det er så kult å tenke på at man ikke klarer å stå i jobben sin og vil derfor aldri snakke høyt om det. Men jeg klarer ikke å holde munn, jeg har ingenting å tape. Som et eksempel kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke vil anbefale noen å søke jobb i barnehagen. Jeg kan ikke anbefale noen å søke på barnehagelærerutdanningen. Ja, du får jobb i en barnehage, men hva skal du gjøre når og hvis du ombestemmer deg? Hva skjer om du blir syk, eller enda verre, utbrent? Da sitter du igjen med en ganske smal utdanning og er ikke veldig attraktiv på arbeidsmarkedet. Ta det som et godt råd; ikke søk deg jobb i barnehagen. Og da har jeg ikke sagt et ord om lønna.