Hvordan kunne ansvaret for en verneverdig bygård med et skrikende behov for rehabilitering bli en mulighet til å vokse også som billedkunstner?
Hvordan kunne ansvaret for en verneverdig bygård med et skrikende behov for rehabilitering bli en mulighet til å vokse også som billedkunstner?
Ansvaret kom via verv i foreningen som eide gården. Svaret ble å bruke rom under oppussing som utstillingslokale. Inspirasjonen kom fra et tilsvarende prosjekt i Palais de Tokyo i Paris.
Parkgården, en firefløyet tregård sør for Vår Frue kirke i Trondheim, har en antikvarisk verdi på høyde med Stiftsgården ifølge Byantikvaren.
De eldste bygningsdelene over bakken er fra 1789. Under bakken finnes en hvelvkjeller fra før bybrannen i 1681. I snart 100 år har gården vært eid av Trondheim Befalsforening.
Et nødvendig, men svært kostbart pålegg om å brannsikre eiendommen ble i Parkgården begynnelsen på et omfattende oppussingsprosjekt. Utlånsstopp under finanskrisen i 2008 terminerte alt igangsatt arbeid og man sto med hundrevis av tomme og tilsynelatende ubrukelige kvadratmeter. I mange rom manglet veggkledning, takplater, dører, strøm og lys.
Kunstnere trenger visningsrom for sine verk. Det er i møte med publikum en lysning slås opp og kunstverket vesener for å bruke den tyske filosofen Martin Heideggers ord. I løpet av de seks årene jeg jobbet på Trondheim Kunstmuseum (TKM), så jeg ofte at vi bygde midlertidige utstillingsrom til forskjellige kunstprosjekt. Etter hver utstilling ble disse revet. I Parkgården tenkte jeg det var mulig å bruke like mye krefter og kapital på å lage utstillingsrom som på TKM. Men til forskjell kunne byggeenergien gå inn i noe som ble til varig verdiøkning av lokaler det ellers ikke fantes midler til å ruste opp.
I januar 2012 ble den første utstillingen arrangert i Parkgårdens temporære kunsthall. Da var også hvelvkjelleren fra senmiddelalderen tatt frem fra glemselen. Det ga prosjektet riksdekkende nyhetsoppslag.
Samme år kom to utstillinger fra det offisielle programmet for Olavsfestdagene til huset. En av disse handlet om å sette mennesker med utenlandsk bakgrunn i arbeid. Et mål var derfor å engasjere greske håndverkere til å rehabilitere leiligheter i Parkgården. Det var på det tidspunkt arbeidsledigheten i Hellas nådde bibelske dimensjoner samtidig som jobbmarkedet i Norge kokte. Det lyktes ikke å få tak i noen fra ferielandet i sør, men to polske studenter, to brødre, ble ansatt.
Disse, sammen med en tredje bror, kom tilbake og hadde jobb i gården i 2013 og 2014. En utmerket løsning for mange hadde oppstått fra kunstprosjektet.
Fem utstillinger er blitt holdt i kunsthallen; malerier, foto, film.
Seks rom på til sammen 150 kvadratmeter har vært benyttet i tillegg til toalettanlegg og inngangsparti. Til første utstilling ble basisfunksjonene etablert. Godkjente rømningsveger, lys, låsbare dører og garderobe. Rom måtte ryddes og tømmes for rask. Vegger ble sparklet og malt. Siden har hver utstilling hevet lokalene. Men det er ikke alt. Å få inn publikum som opplever rommene i bruk starter en egen dynamikk.
Gårdeier og besøkende ser muligheter. Utleiekontrakter signeres og gir kontantstrøm som forsvarer oppussing som ikke kan dekkes av et utstillingsbudsjett. Som følge av dette kan Parkgården nå sette de siste to utstillingsrommene i stand for vanlig bruk. Ett av disse er middelalderhvelvkjelleren. Med støtte fra Norsk Kulturminnefond, Torstein Erbos Gavefond og Stiftelsen UNI vil en kulturhistorisk perle i Trondheim snart bli tilgjengelig for byvandringer og andre arrangement.
I januar i fjor var jeg i Sarajevo for å se på mulighetene for å gjøre et kunstprosjekt der. To av byens viktigste museum ble holdt stengt grunnet pengemangel og kanskje politisk vilje. En bosnisk-kunstnerisk facebookgruppe jeg følger har hatt følgende sitat fra Evan Davis på veggen: «Kunst kan hjelpe en by ved å tiltrekke en type bohem-befolkning som føyer liv til barene, karakter til gatene og renommé til navnet. Arbeidsgivere kan så følge etter. Men kunst kan ikke gjøre mye hvis alle byer gjør det. Det finnes ikke nok bohemer.»
Jeg har forsøkt å vise at kunsten også kan ta rollen som entreprenør. Det betinger at man har en gårdeier som tenker kreativt.
Hva oppnår kunsten med dette utover ringvirkningen av å vise seg frem?
Svaret kan deles i to. De enkelte kunstverk får utforsket egen bærekraft. Uten det klassiske gallerirommets støtteild er de mer overlatt til seg selv. De alene må slå lysningen opp. For kunstprosjektet som helhet oppstår en ny mulighet til å virke. I tillegg til å formidle budskap fra verk til betrakter samler utstillingen tiltakslyst som allerede fantes, men som drev rundt. Nå fikk denne energien jobbe sammen mot etablering av varige rom.