Å gi informasjon til publikum så raskt som mulig, oppleves som det aller viktigste for norske journalister. Men hvem er det viktig for? Demokratiet, publikum, mediehuset eller journalistenes egen karriere?
I de siste ukene har nyhetene vært preget av journalister på jakt etter lekkasjer fra sonderinger, forhandlinger og regjeringskabaler. På de mange direktesendingene har vi blant annet sett hvordan journalister forsøker å knytte spenning til en heisdør som åpnes, men stort sett har det vært mye tørrprat. Hovedårsaken til dette er at det har vært få lekkasjer fra sonderingene og forhandlingene, samtidig som alle mediehus er redde for å gå glipp av ny og viktig informasjon.
Et par dager før den nye regjeringen Solberg ble presentert i ekstraordinært statsråd, kom imidlertid lekkasjene tett som hagl. Mediene selv var tydelig stolte over at den oppsøkende journalistikken hadde virket, og at de hadde kartlagt hele regjeringskabalen et halvt døgn før Kongen fikk presentert listen over landets nye statsråder. Men hvor viktig er det egentlig å få slik informasjon så fort som mulig?
En student spurte meg for noen dager siden om hvorfor så mange journalister bruker så mye tid og ressurser på å få tak i informasjon, som likevel snart vil komme offentligheten til gode. Jeg tror det skyldes flere forhold. Delvis skyldes det fremveksten av informasjonssamfunnet, med kontinuerlige nyhetsoppdateringer fra nettaviser, 24-timers nyhetskanaler osv., delvis skyldes det journalistenes egen rolleforståelse.
Utviklingen av informasjonssamfunnet har skapt et tilsynelatende umettelig nyhetsbehov, og mange medier opplever et stadig økende press om å være de aller mest aktuelle. Et typisk aspekt ved det økende aktualitetskravet er bruken av live-reportasjer, som også skaper følelsen av at det man ser eller hører, skjer her og nå, selv om det altså egentlig ikke er så mye nytt som skjer.
Siste nytt, i form av lekkasjer eller live-reportasjer, utføres som regel basert på et motiv om å opplyse samfunnsborgerne. Mange slike reportasjer kan da også bidra til god informasjon og kunnskap om viktige hendelser. Ikke minst i forbindelse med store katastrofer og kriser vil medienes kontinuerlige oppdateringer være verdifulle for samfunnet. Likevel er mange av livereportasjene, ikke minst flere av dem vi har sett den siste tiden, lite informative. Ofte blir de brukt som dramaturgiske grep for å tiltrekke og fange publikum ved å skape en forventning om at det her kan komme helt ny og viktig informasjon.
Vel så viktig som informasjonssamfunnets behov for kontinuerlige nyhetsoppdateringer, er journalistenes egen rolleforståelse. For en stund tilbake gjennomførte jeg og flere kolleger en internasjonal undersøkelse hvor vi blant annet studerte hva politiske journalister mener er viktigst når mediene dekker politisk stoff. Denne undersøkelsen ble gjennomført i 8 land, deriblant Norge.
Studien viste at norske politiske journalister åpenbart mente at det å gi informasjon til publikum så rask som mulig ble sett på som aller viktigst (41 prosent svarte at det var svært viktig). Nest viktigst var det å bestemme hva som ble satt på den politiske dagsorden (19 prosent). Å gi en analyse og fortolkning av bestemte problemer eller kritisk å undersøke uttalelser fra regjeringen, var mindre viktig.
Dette mønsteret er interessant, ikke minst fordi det skilte seg fra måten politiske journalister i flere andre land vurderte sin rolle. I Danmark og Storbritannia, for eksempel, mente de politiske journalistene at det er vel så viktig å tilby analyser og kritiske undersøkelser, som å være raskt ute med informasjon til publikum. Det å bestemme hva som blir satt på den politiske dagsorden ble også sett på som langt mindre viktig i de andre europeiske landene enn hva tilfelle var for de norske journalistene.
I Norge er altså behovet for å være først størst. En mulig forklaring kan være at journalistenes ønske om å bestemme hva som blir satt på den politiske dagsorden også er så sterkt. Er det ikke likevel litt urovekkende at dette blir vurdert som viktigere enn å undersøke uttalelser fra regjeringen eller å gi analyser og fortolkninger av sentrale samfunnsproblemer? Hvem er det viktig for at informasjonen blir gitt publikum så raskt som mulig eller at det er journalistene som bestemmer hva som blir satt på den politiske dagsorden? Demokratiet eller publikum har vel neppe hatt et sterkt behov for løpende oppdatering fra en hotellobby der lite skjer. Likefult hadde nok publikum også blitt tilstrekkelig informert om den nye regjeringens sammensetning, om vi måtte vente et døgn eller to til den formelle presentasjonen av Solberg-regjeringen ble offentlig.
For mediehus og for den enkelte journalist er det imidlertid viktig å være den som er først ute med det siste. Jaget etter å levere nyhetene først skyldes både at publikumstall er avhengig av at deres mediedekning blir oppfattet som aktuell, men også en intern konkurranse mellom mediebedrifter og journalister som gir annerkjennelse til den som presenterer nyheten først.
Vi kan risikere at jaget etter å være først fører til at norske medier presenterer nyheter på en lite informativ måte. Delvis fordi man i jakten på å være mest aktuell ikke prioriterer å sette seg grundig nok inn i saken som skal presenteres, eller fordi man bortprioriterer gravende journalistikk og analyser av viktige samfunnsproblemer.