Trond Giske (Ap) har mistet all troverdighet om det som har vært hans fanesak som næringsminister: Kampen mot høye lederlønninger.
Reaksjonene er sterke fra fagbevegelsen og Giskes eget parti etter avsløringen av lønnsbetingelsene for Rune Olsø, den ferske toppsjefen i det statlige eiendomsselskapet Entra. Ifølge NRK var den forrige Entra-sjefen den best betalte topplederen i de større eiendomsselskapene, med lønn, bonus og godtgjørelser for 5,3 millioner kroner. Den nye sjefen går riktignok ned i lønn. Men han har likevel mulighet til å rake inn 4,3 millioner kroner, dersom han får full bonus.
Det kan bli inntekten for topplederen i et heleid statlig eiendomsselskap, der Trond Giske i egenskap av statsråd er generalforsamling. Gjentatte ganger har statsråden vært usedvanlig tydelig på at han vil høye lederlønninger i statsbedrifter til livs. I denne saken kan ikke Giske skyve styret og hensynet til medeiere foran seg. Her hviler avgjørelsen helt og holdent på ham selv. Det er han som utpeker styret, som igjen ansetter og fastsetter lønn for administrerende direktør.
Toppledere skal ha godt betalt. Det skal være sammenheng mellom lønn, risiko, innsats, resultater og ansvar. Vi er derfor ikke prinsipielt opptatt av om sjefen i Entra tjener 4,3 eller 2,3 millioner kroner. Derimot er det usedvanlig interessant å se hvordan det går med løfter og tungt skyts i møte med den virkelige verden. Det er forståelig at Giskes egne partifeller er skuffet og rasende. De har trodd på løftene og hardkjøret fra statsråden.
At Rune Olsø tar imot styrets rause pengedryss, er ikke til å undres over. Han gjør det de fleste ville gjort i tilsvarende situasjon. Men det som gjør saken ekstra spesiell, er den nære forbindelsen mellom Giske og Olsø, og Olsøs tidligere rolle som leder i Trondheim Arbeiderparti og som en av forgrunnsfigurene i trondheimspolitikken.
Giske fikk vurdert sin habilitet da Rune Olsø for noen måneder siden gikk fra å være viseadministrerende til å bli konstituert administrerende direktør. Det er mulig at Giske formelt sett kan være generalforsamling for et selskap der hans nære venn er toppsjef. Men de oppsiktsvekkende opplysningene om Olsøs lønn viser at det kanskje ikke er veldig klokt. Verken statsråden eller direktøren fortjener mistanker om rolleblanding og kompiskjøring. Men det er vanskelig å unngå, slik saken har utviklet seg.
Det er ikke lenger mulig å tro på Giskes verbale hardkjør mot lederlønninger. Næringsministeren må klargjøre hva han egentlig mener om sin fanesak.