Er Børge Brende (H) degradert, Bård Hoksrud (Frp) oppgradert og Hans Olav Syversen (KrF) i løse luften? La oss se på saken etter trontaledebatten.
Nye personer, posisjoner og tradisjoner er hovedinntrykket etter to lange dager med trontaledebatt. Etter åtte år i dvale har Stortinget våknet til liv igjen.
Nylig avgått stortingspresident, Dag Terje Andersen (Ap), reiste i går et lite spørsmål om hvorfor Kristelig Folkeparti skal lede finanskomiteen. Tradisjonene tilsier at det gjør det største regjeringspartiet, og KrF sitter altså ikke i regjeringen. Nyvalgt visepresident, Marit Nybakk (Ap), er meget fortørnet over at Fremskrittspartiets stortingsrepresentant, Bård Hoksrud, er blitt statssekretær, slik Ap-representanter ble under det rødgrønne styret.
I regjeringen skal utenriksminister Børge Brende (H) ha rykket nedover ved Kongens bord, melder Dagens Næringsliv, som har glemt at andre enn utenriksministeren har vært stedfortredende statsminister før, som for eksempel daværende kulturminister, Anne Enger (Sp), som var fungerende statsminister i sentrumsregjeringen i 1998.
Vi har fått en ny regjering, et nytt storting, nye personer, nye posisjoner og tradisjoner. Alt er ikke som før, og trolig vil mer bli annerledes. Noe er godt, noe er galt og noe er åpenbart til å leve med for oss alle. Midt imellom står KrFs Hans Olav Syversen, ny leder av finanskomiteen i Stortinget. Han blir en nøkkelperson i det store, politiske bildet fordi han skal ro budsjettene inn på sikker grunn. KrF valgte helt frivillig å stille seg utenfor regjeringen, men Syversen skal sørge for at hovedlinjene og detaljene i regjeringens politikk kommer på plass.
Vanligvis styrer det største regjeringspartiet finanskomiteen. Det er ikke lover og regler, men gamle vaner som tilsier det. Men unntakene lyser mot oss. Siv Jensen (Frp) var finanskomiteens leder under Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjering frem til 2005. Det var et regjeringsknep som ble temmelig bindende. Det samme kan KrF nå oppleve, altså at de bindes opp så kraftig at livet utenfor regjering blir uutholdelig. KrF går inn i rollen med begeistring og glede. Rollen innebærer å lose regjeringens budsjetter gjennom i Stortinget. Det er budsjetter fra en regjering de støtter, men ikke deltar i.
Utenriksminister Børge Brendes posisjon kan fremstilles som vingeklippet, fordi statsråd Vidar Helgesen (H) overtar europaspørsmålene fra statsministerens kontor. Tar vi bordsettingen i statsråd på Slottet på alvor, er han degradert. Men tar vi med at statsråden for bistand er borte, er Brende løftet opp til et større virkefelt, med mer penger, i tillegg til alle de mange diplomatiske oppgavene. Tidligere SV-leder Erik Solheim kombinerte rollen som miljøvernsminister med å være bistandsminister. Det utløste den gang ingen kritikk fra venstresiden, som nå kritiserer Brendes posisjon.
Bård Hoksrud har gått fra Stortinget som representant, til å bli satssekretær i Samferdselsdepartementet. Han er den eneste i dagens regjeringssystem som har gjort akkurat det. Det er parlamentarisk umusikalsk, politisk uryddig og helt feil i forhold til den nye regjeringens ambisjoner om å gjøre Stortinget viktigere, noe som allerede har skjedd. Alle partier har undertegnet et grunnlovsforslag som har til hensikt å forby slike overganger, fordi det undergraver parlamentarismens grunnverdier. Det er i Stortinget all makt skal ligge, noe alle partier har understreket under trontaledebatten de siste to dagene.
Hoksrud er kanskje den siste, men dessverre ikke den første. Mange husker særlig striden rundt Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) i den rødgrønne regjeringen, som i første runde droppet Stortinget for å bli statssekretær for statsministeren, helt uten parlamentarisk ansvar. Etterpå ble han statsråd i løse luften.
For Frp er det kanskje nødvendig å ta brodden av en frittgående motstander av veibommer. Bård Hoksrud har vært tøffere enn toget lenge. Innenfor systemet må han i stedet for protest, kanskje klippe en snor eller to ved åpning av nye bomprosjekter. TV 2 ha startet en nettportal som løpende teller hver krone som renner inn via veibommene. Den viser at Hoksrud etter en knapp uke er på etterskudd så det suser.
Det blir bom, bom alle veier for Hoksrud. Brende har mer enn nok med utenriks og bistand, og Syversen i finanskomiteen gleder seg til et liv mellom barken og veden.