Vi voksne har ikke skjønt det. Det er barna som vet best.
Lykken er en brøk.
Klokka 07.00 lørdag. Et brøl: «Pappa!»
Et trøtt grynt fra under dyna, bak blytunge øyenlokk: «Ja?»
«Hvor er du? Jeg må vise deg noe sykt kult!»
Jeg blir liggende, venter. Uten å ane at lykken er rett rundt hjørnet. Den finnes i noen tassende føtter opp trappa, inn i rommet, i fotenden av senga. Lykke i en fem år gammel hånd som napper i dyna.
«Pappa! Du må se!»
Snart, men først: Lykken er en brøk.
Det er ikke mitt påfunn, jeg har stjålet det fra Harvard-professoren Arthur C. Brooks.
Lykke, sier Brooks, er det du har i livet delt på alt du vil ha. En brøk, altså.
Reglene er i så fall enkle: Lykke handler om å skaffe alt det du har lyst på.
Sett i gang: Jag. Jakt. Øk og akkumuler.
Eller som den amerikanske journalisten Robert Quillen skrev i 1928: Vi bruker penger vi ikke har, på ting vi ikke trenger, for å imponere folk vi ikke liker.
Eller barn raner andre barn for dyre jakker eller stjeler sminke på butikken for å ta sin plass i verden.
Og kanskje de finner lykke?
Eller er det mer som den besatte kaptein Ahabs jakt på den hvite hvalen i Moby Dick? At vi hvileløst leter etter lykken i noe utenfor oss selv?
Jeg nevner Moby Dick fordi boka har vært et prosjekt den siste tiden, etter å ha støvet ned i flere år. Hvorfor i alle dager gidder noen å sette i gang med 822 sider om hvalfangst, tenker du kanskje (foruten gleden av å skryte av det i avisa, selvfølgelig)?
Da Sven Sundet og jeg kvittet oss med smarttelefonen for NRK-prosjektet Avlogga etter et tiår med tilfredsstillelse i høyt tempo fra tommelen, oppsto et tomrom i tilværelsen.
Derfor stirra jeg på den feite mursteinen i bokhylla og tenkte: Når ellers?
Selv om det krever sitt, også for en avlogga hjerne på påskeferie, å lese en roman fra 1851 på gammelmodig engelsk.
Selv om boka begeistrer, trengs pauser.
Så hva gjør man i avbrekkene om man ikke kan dra telefonen opp av bukselomma og bli tilfredsstilt av uendelig med umiddelbar underholdning?
På hytta vår henger redskaper skåret ut i tre av oldefar for snart hundre år siden. Han og en bror på ei seter en hel sommer med flust av tid, spikkekniv og ingen smarttelefon.
Sånt blir det fat, kopper og melauser av.
Så da det ble litt mye Moby Dick i monitor i påska og suget etter underholdning ble for stort, fant jeg fram kniv.
I timevis gikk ungene og jeg løs på hvert vårt bjørkeemne. Etter hundrevis av repetitive bevegelser med skjekniven så jeg at melausa i hånda tilfeldigvis begynte å ligne en hvit hval.
Min egen Moby Dick.
Og der, ut av intet, eller rettere sagt ut av noen timers slit, ei bjørk og ei blytung bok, oppsto begeistring. Uten å koste ei krone.
Det fikk meg til å lure på om vi lever i en tid der vi tror lykke er noe passivt som må vekkes i oss av noe utenfor oss selv? Men hva hvis det også er motsatt: Begeistring som noe vi selv kan mobilisere innenfra. Og at lykke er en ferdighet som må slipes, som sløves om vi gjør oss for avhengige av at andre folk eller ting skal gi oss den.
I livet uten smarttelefon er det færre folk som forsøker å få oss til å få lyst på flere fine ting å fylle opp lykkebrøken med.
Ingen reels. Ingen shorts. Ingen TikToks. Bare kjedsomhet.
Og slik tvinges vi til å gjenoppdage verden slik den en gang var.
Slik barn lever i verden, før verden og vi voksne viser dem veien mot det vi vet virkelig har verdi her i livet.
Eller er det egentlig barna som har skjønt det?
Har du sett et barn som finner seg en pinne i skogen?
Lykken er kanskje en brøk, men for det mennesket som finner glede i å bare være i verden, som ut av intet tryller fram begeistring, vil telleren nesten alltid være større enn nevneren. Lykken finnes overalt.
Ikke ta det fra meg. Jeg kjenner nemlig en fyr som har doktorgrad i lykke, og lørdag morgen sto han og rykket i dyna mi.
«Pappa! Du må se. Det er noe sykt kult som har skjedd!»
«Hva er det?»
Jeg så på gutten i fotenden av senga, lykkeprofessoren så på meg med et digert glis.
«Jeg husket på å ta ned dosetet i dag! Vil du se?»
Les flere tekster av Michael Stilson her!
Hva gjør det lykkelig? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!