Den siste krona fra gullalderen er brukt opp. Når bakrusen er over starter gjenreisingen av Rosenborg.
De ansatte på Lerkendal fikk et dystert budskap i går. Alvoret var lett å lese i øynene på dem som kom ut av møterommet. Tallene som ble presentert gjør vondt i hele RBKs tilhengerskare, fordi de røsker opp i folks illusjoner om Rosenborg som et ustoppelig lokomotiv i norsk fotball. Det er som å bli vekket av en drøm. Når pengene fra storhetstiden er borte ser vi at denne klubben er like sårbar som alle andre.
Etter år i sus og dus på arven fra storhetstiden har realitetene og hverdagen innhentet RBK. Når sant skal sies har klubben ikke hatt en bærekraftig økonomi siden 2001, med det mener jeg balanse i den norske driften. Likevel har man levd på stor fot på grunn av noen store spillersalg og noen (heldige?) innhopp i Mesterligaen.
Man kan spørre seg hvordan det kunne gå så galt? Burde ikke bremsene vært satt på før? Selvfølgelig burde de det. I 2008 etter at finanskrisen slo inn, for eksempel. Men i stedet for å bremse, så satset Rosenborg hardere enn noensinne for å gjenvinne posisjonen. Dyre spillere, dramatisk lønnsvekst og kostnadsdrivende tiltak.
Satsingen ga et par seriegull, men de ble dyrekjøpte. Det eneste som kunne forsvart denne gamblingen med RBKs fremtid var at laget spilte seg inn i Mesterligaen. Men Erik Hamréns RBK ble en fiasko i Europa. Prosjektet kostet mer enn det smakte – mye mer.
Man får følelsen av at Rosenborg har vært styrt mer etter håp og drømmer enn realiteter. Det var rimelig naivt å tro at publikumsbesøket skulle fortsette å øke når Norge lå skyhøyt over alle andre. Tiltakene som nå settes i verk innebærer sterk selvkritikk. Med denne hestekuren feller RBK en knallhard dom over seg selv og de som har styrt klubben. Det kan tenkes at ledere som har vært med å bygge opp klubben, får et ufortjent dårlig ettermæle, men samtidig må de tåle å stilles til ansvar for sine beslutninger.
RBK valgte å legge fakta på bordet før det ekstraordinære årsmøtet om hotellutbyggingen. Det er ryddig og ærlig gjort. Jeg håper dette betyr at det er slutt på den tiden da problemene helst skulle feies under teppet.
Jeg tror vi gjør klokt i å sette et tidsskille ved inngangen av dette året. Det har kommet, og kommer, nye folk inn. Vi opplever nye tanker, større takhøyde, en gryende entusiasme og ikke minst en sterk vilje til å rydde opp etter nachspielet fra gullårene. Nå er mantraet at klubben går foran alt. Jeg opplever at det internt faktisk er stor forståelse for harde nedskjæringer.
Nå gjelder det å holde hodet kaldt. Mulighetene er fortsatt der. Selv om RBK kutter 15 millioner kroner i sportslig avdeling, har de et budsjett som andre norske klubber bare kan drømme om. Det finnes mange eksempler i idretten på at mer penger ikke gir bedre resultater. Kanskje tvert imot noen ganger. Syr man for mange og store puter under armene på utøverne, så forsvinner sulten.
Jeg blir litt glad når jeg hører at spillerne selv tilbyr seg å ta et tak. De vil være med på oppsøkende virksomhet. De vil ut og møte folk, som før i tiden. Det lukter litt dugnadsånd her, og dugnadsinnsats pleier å ha gode sideeffekter.
Mindre penger behøver ikke bety dårligere fotball. Vi kommer til å se at flere lokale talenter får sjansen. Noen av dem er inne i varmen allerede og vi tåler å se flere som Markus Henriksen, Mushaga Bakenga og Jonas Svensson kle seg og svart og hvitt.
Hvem vet? Om noen år kan konklusjonen bli at hestekuren i 2012 var det beste som har skjedd Rosenborg på lang, lang tid.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no