Anders Holstad Lilleng Humoranmelder for Adresseavisen

Den ironiske rasismen er så å si død allerede. La oss heller snakke om raushet og robusthet.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Morgenbladet viet hele atten sider til norsk humor i forrige utgave. Seksten av dem er virkelig gode. Det er en flott gjennomgang av gammel og ny humor vi får servert. Det hele starter dessverre i feil spor.

Kommentator Lena Lindgren innleder nemlig humorspesialen med å konkludere: «Bar Boca-episoden er et humorhistorisk vendepunkt.»

Det vendepunktet har skjedd for lenge siden. Nå trenger vi et helt annet vendepunkt.

Morgenbladet viet forsiden og atten sider i avisa til norsk humor. Foto: Faksimile av Morgenbladets forside.

Alt er ikke håpløst i Lindgrens kommentar. Hun er god når hun forklarer verdensbildet nittitallskomikerne og publikummet deres hadde. Man skjønte at komikerne ikke var rasister på den tiden. Selvsagt kunne ironien være noe forvirrende. Som Jon Magnus Dahl ved Universitetet i Bergen sier i et intervju i avisa:

-Ironi er ikke å si én ting og mene det motsatte, men å si én ting uten å forplikte seg til den bokstavelige meningen.

Likevel forsto man det, altså. Den svenske komikeren Henrik Schyffert, kjent fra humorkollektivet Killinggänget, blir også sitert. I showet «The 90’s – Et försvarstal» beskriver han ironien som et ungdomsopprør:

-Hvordan provoserer man en foreldregenerasjon som har tatt stilling for og imot absolutt alt? Jo, gjennom å ikke ta stilling overhodet.

Dagens unge er igjen en generasjon som tar stilling for og imot alt. Det er ikke noe rart at det blir bråk. Men tilbake til Lindgren.

Det viktigste for Lindgren er altså å erklære at Bar Boca var enden på den ironiske rasismen. Det er som om den lever i beste velgående. Det gjør den selvsagt ikke. Det er ikke mye ironisk rasisme som bedrives på norske scener eller i norske serier. I Lindgrens penn kan det virke som at dette er den viktigste sjangeren for komikere som slo gjennom på 90- og tidlig 2000-tallet. Hun må tilbake til 2011 og 2019 for å finne bevis.

En kommentar tilknyttet en humorspesial som den Morgenbladet serverer denne uka, burde handlet om noe helt annet. Den burde handlet om raushet og robusthet, ikke om å peke på et problem som ikke er der.

Nå består debatten av to steile fronter, for å sette det på spissen. En voksengenerasjon som mener at de unge er for lettkrenket, og en generasjon med ungdom og unge voksne som mener at de voksne ikke skjønner hvor fæle de innerst inne er.

Det er kanskje ikke så rart at generasjonene sliter med å forstå hverandre. Komiker Anne-Kat. Hærland beskriver generasjonen sin slik i Morgenbladet:

-Vi hadde metalsløydlærere som tafsa på oss, men fikk ikke besøk av krisepsykiater av den grunn. Vi fikk beskjed om å holde kjeft og spise opp fiskepinnene våre.

Dagens unge får tydelig beskjed fra Elev- og læringsombudet om at den krenkede alltid har rett, uavhengig av om det faktisk skjedde en krenkelse. Det er ikke rom for å la tvilen komme den tiltalte til gode.

Et blikk er et stygt blikk og en krenkelse hvis «den krenkede» opplevde det sånn, selv om «den som krenket» ikke mente det stygt. Kanskje «den som krenket» var helt i egne tanker og ikke fikk med seg at de vekslet blikk? Spiller ingen rolle, altså. Det var en krenkelse.

Det er forståelig at Sumaya Jirde Ali hadde en vond opplevelse på Bar Boca, men anmeldelsen endte altså med at Riksadvokaten i januar henla anmeldelsen mot Antonsen, og konkluderte med at dette var «et lite vellykket forsøk på satire over rasisme». Det er det motsatte av hva dagens unge lærer.

Fredag kunne mediene fortelle at Antonsen vender tilbake til «Kongen befaler» til høsten. Kommentarfeltet både jubler og klager. Mange mener det er altfor tidlig, selv om Riksadvokaten altså konkluderte med at det ikke var rasisme.

Hva er det vi sitter igjen med etter denne debatten? Vi vet jo at ironisk rasisme er så godt som død for lenge siden i norsk humor.

Jo, vi sitter igjen med den tydelige mangelen på raushet som finnes i dag. Det er ikke rom for å feile. Å leve er få lov til å prøve, bomme og prøve igjen.

Å vokse opp er å prøve, kanskje bomme og prøve igjen. Humor er å prøve, kanskje bomme og prøve igjen. Men så er det visst ikke det likevel. For hvis du forsøker deg på sosialt samspill eller å dra en vits og bommer, står du i fare for å bli straffet sosialt og å bli nektet deltakelse. Man kan til og med ta deg for en serie som ble laget for ti år siden, som Espen Eckbos «Nissene over skog og hei».

Det er heller ikke rom for å øve opp robusthet. Den krenkede har alltid rett, selv om det ikke var en krenkelse. Det er lettere å la andre ta tak i det man kjenner på, enn å kjenne på og ta tak i noe vondt selv.

At man kjenner at noe er vondt, betyr ikke at handlingen som forårsaket den, var ment vondt. Kanskje det rett og slett bare var et uhell. Du blir ikke sterkere og mer robust av at andre skal ha ansvar for hvordan du opplever ting.

Det er dette som trenger et vendepunkt. Lundgren burde skrevet om raushet, om å gi hverandre rom til å prøve og feile.

Lena Lindgren trenger ikke å gi ironisk rasisme i norsk humor et nådestøt over to sider. Det har publikum fikset allerede. Publikum skal være komikernes korrektiv, ikke en kommentator i en avis.

Og hendelsen på Bar Boca skjedde på Antonsens fritid. Skal virkelig humoren til hele 90-tallsgenerasjonen bli uglesett og skjæres over én kam på grunn av det?

Det må være rom for å prøve, rom for å feile og rom for å prøve igjen. For den voksne generasjonen, for den yngre generasjonen og for komikerne. Det rommet får vi ikke hvis vi hele tiden skal tro det verste om andre og straffe folk når de bommer.

Og selvfølgelig skal Antonsen få vende tilbake til skjermen. Det må være rom for å være uheldig både på fritiden og på jobb.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe