I kveld ligger Sverige i fosterstilling. De frykter gjensynet med han som lærte dem alt om fotball.
Erik Hamréns første EM-kamp ble en gedigen nedtur. Sverige kan ikke fremstå like naivt en gang til, for da blir de et lett bytte for trenernestoren Roy Hodgson.
Strengt tatt har vel England enda mer grunn til å innta fosterstillingen med denne syltynne troppen, men de har noe svenskene ikke har. De har ett poeng og de har en durkdreven trener til å forvalte den fordelen.
Kampens store paradoks må være at Roy Hodgson har betydd mye mer for svensk fotball enn Erik Hamrén noen gang kommer til å gjøre. Roy Hodgson og Bob Houghton har utvilsomt vært de mest innflytelsesrike av alle. Deres påvirkning i Sverige var om mulig større enn George Curtis for norsk fotball. Hodgson og Houghton – eller «Royson» som de blir kalt – utviklet en fotballskole som ble grunnlaget for den strukturerte svenske 4-4-2 fotballen. Stram og kjedelig, men effektiv. Sven Gøran Eriksson og Lars Lagerbäck er to av Roysons lærlinger.
En av Roy Hodgsons største bragder var å løfte lille Halmstad fra bunnen til seriemesterskap i 1976. Han fortsatte med å vinne fem strake seriemesterskap med Malmø. Med de samme idealene, og sin beryktede kjærlighet for struktur, soneforsvar og 4-4-2, slo han ut Internazionale i serievinnercupen. Senere ble det den eksentriske britens lodd å løfte Inter tilbake til toppen.
Roy Hodgson ledet Sveits til VM-sluttspill allerede i 1996. Erik Hamrén har vunnet seriemesterskap rundt om i Norden. I mellomtiden har Hodgson reist verden rundt og vekslet mellom suksess og fiasko. Hans siste store bragd var å ta lille Fulham til finalen i Europaligaen. Best er han når han får ta hånd om et lag som sliter og kan slå nedenfra. Hodgson er mannen som kan gjøre vann til vin. Det må et under til i bibelsk forstand om han skal føre dette engelske laget til EM-finale.
Hodgson mot Hamrén er rått parti fotballfaglig. Erik Hamréns evner som leder er udiskutable, men når han konfronteres i fotballfaglige spørsmål blir han vag og vaklende. Det skjedde senest på gårsdagens pressekonferanse. Erik Hamrén har en stor jobb å gjøre foran England-kampen og det skulle forundre meg mye om det ikke ligger mye selvkritikk i hans neste laguttak. Alle byttene han gjorde mot Ukraina indikerte at han startet med feil menn. Strategien med å slå langt mot en temmelig ubehjelpelig Markus Rosenberg på topp var fullstendig mislykket. Og hvor naivt var det ikke å droppe markering på Andrej Sjevtsjenko på defensiv dødball. Dessuten kom laget på banen med nervene utenpå drakten. Erik Hamrén fikk litt å gruble på. På toppen av det hele beskyldte han laget for feighet og pådro seg et forklaringsproblem.
For meg ser det ut som Erik Hamrén har gått seg litt vill i forsøket på å bygge et lag som var en sterk kontrast til Lars Lagerbäcks stramt organiserte, men akk så kjedelige landslag. Det Hamrén driver med ligner litt på det Åge Hareide gjorde med Norge. Hareide ville vinne publikum ved å distansere seg fra fortiden (les Drillo og Semb).
Vi vet hvordan det gikk med Hareide. Han måtte tilbake til røttene da alvoret startet. I kveld strammer Sverige opp leddene og retningslinjene. Vi får se et mer realitetsorientert Sverige, et steg tilbake til Lagerbäcks tid. Eller tilbake mot Roy Hodgsons filosofi om man vil. Det er et langt steg og en stor innrømmelse.
Men Erik Hamrén må svelge stoltheten og kryper til korset for å redde æren.