I dag står ti norske finalister på scenen i musikkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren skal delta i den internasjonale finalen arrangert av den europeiske kringkastingsunionen (EBU), som så langt ønsker det israelske bidraget velkomment.
I lys av den brutale krigføringen er det mange som spør seg hvorfor Israel ikke utestenges fra konkurransen. En meningsmåling fra januar viser at 46 prosent av nordmenn ønsker en generell boikott av Israel, mens en uoffisiell poll på VG viser at hele 90 prosent av leserne mener Israel bør utestenges fra Eurovision. Palestinakomiteen i Trøndelag slutter seg til alle dem som krever at NRK legger press på EBU for å utestenge Israel fra konkurransen slik Russland ble etter invasjonen av Ukraina i 2022.
I et forsøk på å forklare seg bort fra kritikken har NRK uttalt at Israel, til forskjell fra Russland, ikke bryter med EBUs vedtekter og at det derfor ikke finnes grunnlag for å utestenge dem. Vedtektene forplikter medlemmene blant annet til å «utvikle kulturelt mangfold, tverrkulturell dialog og utveksling for å fremme toleranse og solidaritet», og «sikre og bedre ytringsfrihet og fri informasjonsflyt». Betingelsene under det israelske okkupasjonsregimet gjør disse målene til skamme, og etter utbruddet av Gazakrigen har forholdene forverret seg.
Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) er minst 83 journalister og andre pressefolk drept så langt i Gazakrigen, det høyeste tallet organisasjonen har registrert for noen konflikt siden de begynte registreringene i 1992. Det har aldri før vært så vanskelig og farlig å rapportere fra de palestinske områdene. Siden 7. oktober har ingen utenlandske journalister sluppet inn til Gazastripen, og det blir verre og verre for de lokale journalistene å utføre jobben sin.
Vanskene med å rapportere fra krigen mellom Israel og Palestina er ikke bare resultatet av de kaotiske forholdene som har oppstått under invasjonen. CPJs gjennomgang viser også at journalister på Vestbredden havner bak lås og slå oftere enn før. Israel ligger nå sammen med Iran på delt sjetteplass på lista over land som arresterer flest journalister.
Åpent brev til våre stortingsrepresentanter
De som ellers taler vakkert om demokrati er tause
Slå ring om norske jøder og palestinere
Ingen av oss velger hvor vi blir født, men vi kan ta noen valg om fremtiden
I tillegg til arrestasjoner og angrep, har Israel tatt i bruk statsapparatet for å kontrollere pressen. Etter et hastevedtak som ga regjeringen myndighet til å stenge utenlandsk media som kunne true nasjonens sikkerhet, avbrøt Israels sikkerhetskabinett den libanesiske kanalen Al-Mayadeen TVs sendinger i Israel. 8. november vedtok også israelske Knesset forbud mot «langvarig bruk av materiale utgitt av terroristorganisasjoner», straffet med opp til ett års fengsel. Loven er en trussel mot ytrings- og pressefriheten, og kan blant annet ramme journalister som bruker terrorstemplede kilder i arbeidet sitt. Dette er bare to av flere eksempler på sensur.
Når internasjonale journalister ikke slipper inn på Gaza, blir verden avhengig av de lokale journalistene for å få et helhetlig bilde av krigen. Den palestinske journalisten Ola Atallah besøkte Gaza by under våpenhvilen i november. Her er et utdrag fra artikkelen hun skrev (lest ved hjelp av et digitalt oversettelsesverktøy):
«Jeg kjente ikke igjen Yarmouk, nabolaget i Gaza by hvor huset vårt ligger. Det var som om hele området hadde gått inn i en tidsmaskin og fått endret både karakter og utseende. En av jentene mine spurte søsteren sin, «Amani, hvor er vi på vei? Helt ærlig, jeg aner ikke hvor vi er …» De overlevende i dette området, hvor titalls kropper ligger begravet under sammenraste bygninger, lever videre i en tilstand av sjokk, frykt, smerte og uvisshet. Det er som en stille død.
Jeg treffer en nabo og spør etter den gamle mannen som spilte fotball med barnebarna sine hver ettermiddag. Han brukte å sitte og se på dem, øynene fulle av hele verdens kjærlighet, mens han resiterte fra Koranen sin med vakker, dyp stemme. Naboen svarer meg: «Om det er noen igjen? Verken mannen, barna eller barnebarna. De er døde alle sammen. Huset deres og alt som var der inne er ødelagt».»
Statistikker, flybilder og sitater fra politikere flimrer over skjermen, men ingenting kan erstatte skildringene som kommer fra øynene på bakken. Uavhengige journalister er en nødvendig sikkerhetsventil for å avdekke overgrep, dokumentere krigsforbrytelser og avsløre propaganda fra de stridende partene. Men vi trenger også journalister for å gi oss et menneskelig bilde av hva krigen er. Bare da kan vi, vi som ikke opplever den selv, forstå hva den innebærer. Artikkelen sitert over ble Ola Atallahs siste. To uker etter at den sto på trykk i det uavhengige nettmagasinet Al Morasel, ble Atallah drept av et israelsk luftangrep mot Gaza by mens hun søkte dekning hjemme hos slektninger.
NRK vil forhindre MGP-bråk i Trondheim
Erika opplever hets for MGP-sangen: – Veldig lei meg
– Det er ganske problematisk om Israel deltar i år
Israels kommunikasjonsminister Shlomo Karhi uttalte nylig at den palestinske befolkningen burde oppfordres til å forlate Gaza frivillig. Hvem mener Karhi burde stå for en slik «oppfordring»? Fordrivelse av den palestinske befolkningen er et brudd på internasjonale lover, og uttalelsen blir enda mer alvorlig med tanke på at den israelske kringkasteren ligger under kommunikasjonsministerens departement. Tidligere statsminister Yair Lapid har også uttalt at «dersom internasjonale media er objektive og viser begge sider, så tjener det Hamas».
Å påstå at pressefriheten råder i et land der høytstående statsmenn kommer med slike uttalelser, journalister blir fengslet og drept og sensur er nedfestet i loven, er i beste fall naivt. I verste fall er det bevisst unnfallenhet overfor det palestinske folket som lever og dør under en folkerettsstridig okkupasjon. Vår oppfordring går til NRK: Stå opp for ytrings- og pressefriheten, krev at Israel stenges ute fra EBU.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!