RBKs agent er bekymret for at utlendingskvoten svekker kvaliteten. Jeg er mer bekymret for agentenes makt.
Man må vel nesten være fotballagent for å mene at det er galt å sette et tak på ni utlendinger i hver klubb. Jeg spør: Har ikke et RBK-lag med ni utlendinger av elleve nok import?
All ære til talentspeider Stig Torbjørnsen for hans ærlighet. Han melder det han har på hjertet og åpner for en interessant diskusjon. Han er så ærlig at han bør slippe å anklages for å tale for sin syke mor, agentselskapet Stars & Friends, men jeg klarer ikke å slippe den tanken.
Jeg skal gi Torbjørnsen rett i at frislepp på antall utlendinger kan være en snarvei til å øke kvaliteten på norsk fotball. Det finnes et stormarked med spillere der ute hvor det er bare å forsyne seg. Det går an å kjøpe seg et seriemesterskap i Norge for den som har penger nok. I England også, det kan Chelsea og Manchester City være bevis for. Men er det den retningen vi vil at fotballen skal utvikle seg, eller foretrekker vi å belønne godt fotballfaglig håndverk?
Strengt tatt har vel alle lagene som har vunnet seriemesterskap etter Rosenborgs storhetsperiode, «kjøpt» seg mesterskapet. Vålerenga, Brann, Stabæk og ikke minst Rosenborg selv under Erik Hamrén. Molde er nesten unntaket. Solskjær brukte lite penger foran siste sesong og solgte laget ned underveis.
Historien til de klubbene som har vunnet de siste mesterskapene er argumentasjon god nok til å slå i hjel Torbjørnsens utspill. Vålerenga, Brann, Stabæk og Rosenborg satt alle igjen med en kraftig bakrus etter mesterskapet. Bakrusen skrev seg ikke fra feiringen, men fra et overforbruk av penger som klubbene måtte svi for i etterkant.
I vår landsdel vet vi så alt for godt hvordan Rosenborg gikk med enorme underskudd, noe som ikke bare skyldtes spillerkjøpene, men også et alt for høyt lønnsnivå på spillerne. Klubben sliter fortsatt med ettervirkningene av lønnsgaloppen. Det er lett å gi lønnspåslag, men Erik Hoftun vet alt om hvor tungt det er å presse lønningen ned igjen.
Det finnes gode grunner til at Uefa forsøker å stramme grepet om overgangsmarkedet. Den overopphetede fotballøkonomien som rike investorer skaper, fører lite godt med seg. Det minner om en smittsom sykdom som brer seg fra klubb til klubb.
Jeg ser få fordeler på lang sikt av å åpne for en ny strøm av utlendinger. Noen av oss har fått nok av klubbenes kortsiktige tankegang, snarveier og ikke minst egoisme. Norsk fotball må tydeligvis minnes på at de er en del av et fellesskap og at landslaget er sluttproduktet i en kjede der toppklubbene er de viktigste leddene.
Når det gjelder påstanden om at publikum bryr seg mindre om hvor spillerne kommer fra, bare laget vinner, så er jeg i tvil.Man bør stille spørsmål ved agentenes makt. I noen tilfeller er makten for godt synlig, som i Rosenborg der Stars & Friends har sterk innflytelse både på kjøp og salg. Denne gruppen formidler de fleste innkjøpene. I tillegg har de avtaler med mange – litt for mange? – av de unge, egenproduserte spillerne. Når vi vet at agentfirmaene primært lever av overganger, så forstår vi at dette strider mot klubbens ønske om kontinuitet og forsøket på å bygge lag over tid.
Situasjonen er like bekymringsfull i Molde som også har knyttet seg veldig tett opp til et agentfirma.
Om jeg har forstått Rosenborg-ledelsen riktig, så har de et ønske om å satse tungt på egenproduserte spillere. Hvis det er noe som denne klubben har vært god på den siste tiden, så er det å dyrke frem egne talenter. Det håper jeg RBK fortsetter å prioritere. En stamme av lokale (norske) spillere krydret med utenlandske kvalitetsspillere i sentrallinjen, bør være retningslinjen.
Agentene får mene hva de vil. For mange av oss som sitter på tribunen er det litt ekstra stas med spillere som Markus Henriksen og Jonas Svensson. Som det i sin tid var med Roar Strand, Erik Hoftun, Harald Brattbakk og Steffen Iversen.
Et spørsmål til slutt. Hvor mange kamper ville Jonas Svensson fått sist sesong hvis RBK hadde hentet flere utlendinger?
kjetil.krokseter@adresseavisen.no