Vi som utgjør etterkrigsgenerasjonen er vokst opp med en sosial boligpolitikk. Norge skulle bygges opp igjen etter krigen, og alle hadde rett til en god bolig til en overkommelig pris.
Dette ble først og fremst utviklet av sosialdemokratiet, og hovedstrategien var at alle skulle eie sin egen bolig. Ved hjelp av rimelige og langsiktige lån gjennom Husbanken, organisering av boligbyggelag og borettslag, og ikke minst prisregulering ble dette gjennomført. Borettslagsleiligheter ble solgt til fastpris.
I dag ville dette oppfylt kravene til en tredje boligsektor.
Men ingenting varer evig. På 1980-tallet steg prisene kraftig i det private boligmarkedet, der det også var utbredt med penger under bordet.
Willoch-regjeringen opphevet prisreguleringen i borettslagene, noe som har ført til at det norske boligmarkedet er blitt ett av de mest kommersielle i hele Europa.
Denne utviklingen viser at boligbyggelag og borettslag ikke var robuste nok mot markedskreftene. Politikerne, heller ikke de sosialistiske, skjønte fullt ut konsekvensene av dette frislippet.
Men i dag ser vi konsekvensene: Eiendom Norges boligstatistikk fra mars 2024, viser en gjennomsnittlig prisstigning på boliger i Norge på 58,5 prosent de siste ti årene.
En bolig til fire millioner har dermed i denne perioden gitt en skattefri verdiøkning på 2,3 millioner. Dette usedvanlige forretningskonseptet er imidlertid et tveegget sverd, 23 prosent av nordmenn eier ikke egen bolig og vil aldri få del i dette eventyret.
Vinnerne er de som har råd til å kjøpe seg en bolig fordi det gis store subsidier til selveiersektoren: rentefradrag, skattefri utleie av 50 prosent av boligen, skattefri inntekt ved salg med mer. Dette utgjør mellom seks og sju prosent av brutto nasjonalprodukt.
Taperne i dette spillet er leietakerne i det private leiemarkedet. I tillegg til høye husleier har de fleste relativt kortsiktige kontrakter. Levekårsundersøkelsen fra Forbrukerrådet viser at barn ikke har mulighet for å ta med venner hjem på grunn av små leiligheter, det er uro og støy, de tilbringer mye tid ute og er redde for å måtte flytte.
Denne undersøkelsen viser også at langtidsleietakere har økt fra 5,4 prosent i 2007 til 8,3 prosent i 2018. Etter hvert som prisene på eiermarkedet stiger blir det umulig for leietakere å få råd til å kjøpe egen bolig.
Det trengs en ny boligsektor med rimelige, ikke-kommersielle leieboliger.
Denne boligsektoren skal ikke erstatte det kommersielle boligmarkedet, men være et parallelt tilbud for de som ikke har råd til å kjøpe seg egen bolig eller ikke vil «bo seg i hjel». Dette kalles ofte den tredje boligsektor.
Men vi mener dette begrepet er for vidt og upresist, fordi det også brukes om forskjellige varianter av kommersielle boliger, for eksempel leie for å eie.
Norge kan lære av andre land der leieboliger utgjør en stor del av boligene til folk. Dette gjelder flere europeiske land. Vi tror at de danske almene boliger er egnet som modell for en norsk leieboligsektor.
Omtrent 20 prosent av danskene bor i slike boliger. Eieformen er stiftelser der det ikke er mulig å omsette boligene på det åpne markedet, og der det ikke er mulig å ta ut profitt. Overskudd vil alltid gå tilbake til beboerne i form av bedre vedlikehold eller forbedringer.
Leiekontraktene har ingen tidsbegrensning, man kan bo der hele livet, og dermed få et stabilt bomiljø, som er særdeles viktig for barn. Og det skal være mulig å innrede leilighetene selv og få tilbake kostnadene for dette hvis man flytter.
I Danmark er dette en attraktiv måte å bo på også for folk som har råd til å kjøpe seg en bolig, rett og slett fordi de daglige utgiftene er lavere og livskvaliteten blir bedre.
Man er også sikret mot krakk i boligmarkedet som kan ramme folk hardt. Fortsatt er det en del folk i Norge som sliter på grunn av personlig konkurs etter finanskrisen på slutten av 80-tallet. Og ingen kan garantere at ikke dette vil skje igjen.
Finansieringen av allmenne boliger må deles mellom stat, kommune og leietakere. Statlige subsidier er nødvendige: hvorfor skal bare selveiere få subsidier?
I store utbyggingsprosjekter må det lovfestes et visst antall allmennboliger (25 prosent i Danmark). Dette krever lovendringer.
I dag er det for eksempel ikke lov i en reguleringsplan å bestemme om det skal bygges borettslag, utleieboliger eller selveide enheter, eller hvor dyrt det skal bli å bo der.
En stor allmennboligsektor kan være bra for byggebransjen fordi allmennboliger vil bygges uansett hvordan det kommersielle markedet er.
Den kan også være stabiliserende for prisene på det private boligmarkedet, rett og slett fordi det er et godt alternativt botilbud til selveierbolig.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!