I år feirer jeg en milepæl i kreft-universet: Fem år kreftfri etter eggstokkreft med spredning for andre gang. Nå kan livet gå videre, helt normalt som før. Om det bare var så enkelt.
Den nye folkesykdommen koster samfunnet enorme summer i kroner og menneskelig lidelse. En mer helhetlig oppfølging av pasientene i behandlingen og i årene etter kunne spart mye.
Kreft er mer enn kreftceller. Mange kan i dag bli kvitt dem raskt med operasjon eller cellegift. Det er intenst i behandlingsfasen, men livet etter er heller ikke for pyser. Selv om du er kreftfri så blir du ikke helt frisk igjen. Det er en ødeleggende kraft som rokker ved store deler av livet.
De fleste får god medisinsk oppfølging, men annen oppfølging er i stor grad fraværende. Kreftforeningen og andre har noen tilbud, men det mangler automatikk i at alle pasienter får oppfølging. Man må lete selv om man skal få tilgang til det som finnes. Dette er ikke lett mens man ligger med hodet i en spybøtte etter cellegift, eller sliter med panikkangst etter.
Legger ned legesenter i Trondheim – 3200 mister fastlegen
Tilbud varierer stort i kommunene. Noen har både kreftkoordinator og kreft-fysioterapeut. Andre har bare en kreftsykepleier på deltid, som ikke har kapasitet til alle pasientene. Man får beskjed om å finne informasjon selv når man ringer.
Man trenger mer. For min del vet jeg at:
Kreft kan ta din fysiske helse. Cellegift ødelegger kroppen og operasjoner etterlater arr og kroniske smerter. Flere år etter blir man fortsatt andpusten av å gå opp en trapp. Man er alltid sliten. Man kan trene hardt, men blir aldri i god form. Kroppen er fremmed, den ser ikke ut og oppfører seg ikke som før. Man trenger oppfølging av fysioterapeut, ernæringsfysiolog, og rådgivning om trening. En kort samtale på sykehuset er ikke tilstrekkelig. Kreftkoordinator og kreftsykepleier bør være standard i alle kommuner.
Kreft kan ta din psykiske helse. Depresjon, dødsangst, panikkangst ved hvert et lite symptom. Hodepine? Hjernesvulst. Hoste? Lungekreft. Angst så sterk man blir svimmel og kvalm hver gang man skal til lege, og venter man CT-resultat er det vanskelig å stå på beina. Folk har trang til å fortelle om deres kusines bestevenns mor som døde av krefttypen som du har, noe ingen kreftpasient trenger å høre. Psykisk helsehjelp bør være tilgjengelig fra dag en, og i lang tid. Samtaleterapi kan gjøre en stor forskjell i håndteringen av sykdommen og livet etter.
Kreft kan knuse selvbildet. Kroppen er skadet, sinnet mørbanket, og man kjenner ikke igjen personen i speilet. Man mister håret, ser syk ut, og folk stirrer på butikken. Dating etter kreft? Hvem vil ha en mørbanka kreftpasient, med stygge arr og kropp og sinn som ikke fungerer?
Kreft kan påvirke relasjoner. Noen kan vende deg ryggen, kanskje de du minst forventet. Kreft er for tøft eller brysomt å håndtere. Andre viser stor omsorg. Det kan forandre dynamikken blant familie og venner på permanent basis. Mange opplever samlivsbrudd etter kreftsykdom, eller tør ikke kjærlighetsforhold lenger. Ofte kommer ensomhet og sorg over tapte relasjoner og tillit som er borte. Familierådgivning kan øke forståelse for hva pasienten opplever, og hva som kan forventes i tiden etter. For par kan parterapi og sexolog hjelpe.
– Fastlegeordningen visner på rot
Kreft kan traumatisere barn. Frykten for å miste en forelder setter dype spor. Det kan ende i psykisk uhelse selv mange år etter. Oppfølgingen av barn som pårørende må bli bedre. Barnesamtaler må tilbys, og barnehager og skoler trenger kompetanse på hvordan man ivaretar barn som opplever alvorlig sykdom i nær familie.
Kreft kan ødelegge økonomien. Alvorlig sykdom og fattigdom er synonymer i dag. En byrde ofte tyngre enn sykdommen. Politiske tiltak må til for å bedre den økonomiske situasjonen til alvorlig syke, men som et minimum bør alle pasienter få et møte med NAV og detaljert oversikt over støtteordninger som finnes og hjelp til å søke.
Kreft kan utfordre tro og livssyn. Når man møter sin egen dødelighet, kommer eksistensielle spørsmål. Sykehuspresten dro meg ut av mørket da jeg ville gi opp. En oppfordring til tros- og livssynssamfunn om å aktivt tilby samtaler og felleskap til alvorlig syke.
Kreft ødelegger, men i det finnes håp og livsglede. Alt vi kreftpasienter ønsker er tilbake til hverdagen, jobben, relasjonene, og livet som det var før. Mer helhetlig oppfølging gir oss en sjanse til det, og det vinner samfunnet på.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
– Bak tallene er det fortellinger
Når ingen tar vare på oss, må vi ta vare på oss selv